Psalms 88

Ya RAB, beni kurtaran Tanrı, Gece gündüz sana yakarıyorum.

En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot; en læresalme av Heman, esrahitten.

Duam sana erişsin, Kulak ver yakarışıma.

Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.

Çünkü sıkıntıya doydum, Canım ölüler diyarına yaklaştı.

La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!

Ölüm çukuruna inenler arasında sayılıyorum, Tükenmiş gibiyim;

For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.

Ölüler arasına atılmış, Artık anımsamadığın, İlginden yoksun, Mezarda yatan cesetler gibiyim.

Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,

Beni çukurun dibine, Karanlıklara, derinliklere attın.

frigitt som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd.

Öfken üzerime çöktü, Dalga dalga kızgınlığınla beni ezdin. Sela

Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.

Yakınlarımı benden uzaklaştırdın, İğrenç kıldın beni gözlerinde. Kapalı kaldım, çıkamıyorum.

Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.

Üzüntüden gözlerimin feri sönüyor, Her gün sana yakarıyorum, ya RAB, Ellerimi sana açıyorum.

Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.

Harikalarını ölülere mi göstereceksin? Ölüler mi kalkıp seni övecek? Sela

Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.

Sevgin mezarda, Sadakatin yıkım diyarında duyurulur mu?

Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.

Karanlıklarda harikaların, Unutulmuşluk diyarında doğruluğun bilinir mi?

Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?

Ama ben, ya RAB, yardıma çağırıyorum seni, Sabah duam sana varıyor.

Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?

Niçin beni reddediyorsun, ya RAB, Neden yüzünü benden gizliyorsun?

Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.

Düşkünüm, gençliğimden beri ölümle burun burunayım, Dehşetlerinin altında tükendim.

Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?

Şiddetli gazabın üzerimden geçti, Saçtığın dehşet beni yedi bitirdi.

Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.

Bütün gün su gibi kuşattılar beni, Çevremi tümüyle sardılar.

Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.

Eşi dostu benden uzaklaştırdın, Tek dostum karanlık kaldı.

De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen. Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.