Job 37

Ja, over dette forferdes mitt hjerte og hopper i mitt bryst.

super hoc expavit cor meum et emotum est de loco suo

Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn!

audite auditionem in terrore vocis eius et sonum de ore illius procedentem

Under hele himmelen lar han det fare, og han sender sitt lys til jordens ytterste ender.

subter omnes caelos ipse considerat et lumen illius super terminos terrae

Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre.

post eum rugiet sonitus tonabit voce magnitudinis suae et non investigabitur cum audita fuerit vox eius

Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.

tonabit Deus in voce sua mirabiliter qui facit magna et inscrutabilia

Han sier til sneen: Fall til jorden! - og likeså til skyllregnet, sitt sterke skyllregn.

qui praecipit nivi ut descendat in terram et hiemis pluviis et imbri fortitudinis suae

Hvert menneskes hånd forsegler han, forat alle mennesker som han har skapt, må komme til å kjenne ham.

qui in manu omnium hominum signat ut noverint singuli opera sua

Da går de ville dyr inn i sine huler, og de holder sig i sine hi.

ingredietur bestia latibulum et in antro suo morabitur

Fra Sydens innerste kammer kommer storm, og med nordenvinden kommer kulde.

ab interioribus egreditur tempestas et ab Arcturo frigus

Av Guds ånde kommer is, og brede vann bindes.

flante Deo concrescit gelu et rursum latissimae funduntur aquae

Med væte fyller han skyen, og han spreder sine lynskyer,

frumentum desiderat nubes et nubes spargunt lumen suum

og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord;

quae lustrant per circuitum quocumque eas voluntas gubernantis duxerit ad omne quod praeceperit illis super faciem orbis terrarum

enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.

sive in una tribu sive in terra sua sive in quocumque loco misericordiae suae eas iusserit inveniri

Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!

ausculta haec Iob sta et considera miracula Dei

Forstår du hvorledes Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke frem?

numquid scis quando praeceperit Deus pluviis ut ostenderent lucem nubium eius

Forstår du hvorledes skyene svever om i luften, forstår du den Allvitendes under,

numquid nosti semitas nubium magnas et perfectas scientias

du hvis klær blir varme når jorden ligger og dormer i sønnenvind?

nonne vestimenta tua calida sunt cum perflata fuerit terra austro

Kan du med ham spenne ut himmelen, så fast som et speil av støpt metall?

tu forsitan cum eo fabricatus es caelos qui solidissimi quasi aere fusi sunt

Lær oss hvad vi skal si til ham! Vi kan ikke fremføre noget for bare mørke.

ostende nobis quid dicamus illi nos quippe involvimur tenebris

Skal det fortelles ham at jeg vil tale med ham? Har nogen sagt at han ønsker sin egen undergang?

quis narrabit ei quae loquor etiam si locutus fuerit homo devorabitur

Og nu, menneskene ser ikke lyset, enda det skinner klart på himmelen, og en vind er faret frem og har renset den.

at nunc non vident lucem subito aer cogitur in nubes et ventus transiens fugabit eas

Fra Norden kommer gull; om Gud er der en forferdende herlighet.

ab aquilone aurum venit et ad Deum formidolosa laudatio

Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.

digne eum invenire non possumus magnus fortitudine et iudicio et iustitia et enarrari non potest

Derfor frykter menneskene ham; men han enser ikke nogen selvklok mann.

ideo timebunt eum viri et non audebunt contemplari omnes qui sibi videntur esse sapientes