Psalms 88

En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot; en læresalme av Heman, esrahitten.

Ya RAB, beni kurtaran Tanrı, Gece gündüz sana yakarıyorum.

Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.

Duam sana erişsin, Kulak ver yakarışıma.

La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!

Çünkü sıkıntıya doydum, Canım ölüler diyarına yaklaştı.

For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.

Ölüm çukuruna inenler arasında sayılıyorum, Tükenmiş gibiyim;

Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,

Ölüler arasına atılmış, Artık anımsamadığın, İlginden yoksun, Mezarda yatan cesetler gibiyim.

frigitt som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd.

Beni çukurun dibine, Karanlıklara, derinliklere attın.

Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.

Öfken üzerime çöktü, Dalga dalga kızgınlığınla beni ezdin. Sela

Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.

Yakınlarımı benden uzaklaştırdın, İğrenç kıldın beni gözlerinde. Kapalı kaldım, çıkamıyorum.

Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.

Üzüntüden gözlerimin feri sönüyor, Her gün sana yakarıyorum, ya RAB, Ellerimi sana açıyorum.

Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.

Harikalarını ölülere mi göstereceksin? Ölüler mi kalkıp seni övecek? Sela

Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.

Sevgin mezarda, Sadakatin yıkım diyarında duyurulur mu?

Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?

Karanlıklarda harikaların, Unutulmuşluk diyarında doğruluğun bilinir mi?

Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?

Ama ben, ya RAB, yardıma çağırıyorum seni, Sabah duam sana varıyor.

Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.

Niçin beni reddediyorsun, ya RAB, Neden yüzünü benden gizliyorsun?

Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?

Düşkünüm, gençliğimden beri ölümle burun burunayım, Dehşetlerinin altında tükendim.

Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.

Şiddetli gazabın üzerimden geçti, Saçtığın dehşet beni yedi bitirdi.

Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.

Bütün gün su gibi kuşattılar beni, Çevremi tümüyle sardılar.

De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen. Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.

Eşi dostu benden uzaklaştırdın, Tek dostum karanlık kaldı.