Job 7

Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?

“Yeryüzünde insan yaşamı savaşı andırmıyor mu, Günleri gündelikçinin günlerinden farklı mı?

Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,

Gölgeyi özleyen köle, Ücretini bekleyen gündelikçi gibi,

således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.

Miras olarak bana boş aylar verildi, Payıma sıkıntılı geceler düştü.

Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.

Yatarken, ‘Ne zaman kalkacağım’ diye düşünüyorum, Ama gece uzadıkça uzuyor, Gün doğana dek dönüp duruyorum.

Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.

Bedenimi kurt, kabuk kaplamış, Çatlayan derimden irin akıyor.

Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.

“Günlerim dokumacının mekiğinden hızlı, Umutsuz tükenmekte.

Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.

Ey Tanrı, yaşamımın bir soluk olduğunu anımsa, Gözüm bir daha mutluluk yüzü görmeyecek.

Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.

Şu anda bana bakan gözler bir daha beni görmeyecek, Senin gözlerin üzerimde olacak, Ama ben yok olacağım.

En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra,

Bir bulutun dağılıp gitmesi gibi, Ölüler diyarına inen bir daha çıkmaz.

han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.

Bir daha evine dönmez, Bulunduğu yer artık onu tanımaz.

Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.

“Bu yüzden sessiz kalmayacak, İçimdeki sıkıntıyı dile getireceğim; Canımın acısıyla yakınacağım.

Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?

Ben deniz ya da deniz canavarı mıyım ki, Başıma bekçi koydun?

Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,

Yatağım beni rahatlatır, Döşeğim acılarımı dindirir diye düşündüğümde,

da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.

Beni düşlerle korkutuyor, Görümlerle yıldırıyorsun.

Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!

Öyle ki, boğulmayı, Ölmeyi şu yaşama yeğliyorum.

Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.

Yaşamımdan tiksiniyor, Sonsuza dek yaşamak istemiyorum; Çek elini benden, çünkü günlerimin anlamı kalmadı.

Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,

[] “İnsan ne ki, onu büyütesin, Üzerinde kafa yorasın,

at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?

Her sabah onu yoklayasın, Her an onu sınayasın?

Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?

Gözünü üzerimden hiç ayırmayacak mısın, Tükürüğümü yutacak kadar bile beni rahat bırakmayacak mısın?

Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?

Günah işledimse, ne yaptım sana, Ey insan gözcüsü? Niçin beni kendine hedef seçtin? Sana yük mü oldum?

Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.

Niçin isyanımı bağışlamaz, Suçumu affetmezsin? Çünkü yakında toprağa gireceğim, Beni çok arayacaksın, ama ben artık olmayacağım.”