Lamentations 5

Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!

Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.

Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.

Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.

Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.

Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.

Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.

Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.

Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.

Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.

Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.

Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.

Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.

De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.

Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.

Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.

Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,

for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.

Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.

Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?

Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!

For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?