Job 9

Eyüp şöyle yanıtladı:

Da tok Job til orde og sa:

“Biliyorum, gerçekten öyledir, Ama Tanrı’nın önünde insan nasıl haklı çıkabilir?

Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?

Biri O’nunla tartışmak istese, Binde bir bile O’na yanıt veremez.

Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.

O’nun bilgisi derin, gücü eşsizdir, Kim O’na direndi de ayakta kaldı?

Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,

O dağları yerinden oynatır da, Dağlar farkına varmaz, Öfkeyle altüst eder onları.

han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,

Dünyayı yerinden oynatır, Direklerini titretir.

som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,

Güneşe buyruk verir, doğmaz güneş, Yıldızları mühürler.

som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,

O’dur tek başına gökleri geren, Denizin dalgaları üzerinde yürüyen.

som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,

[] Büyük Ayı’yı, Oryon’u, Ülker’i, Güney takımyıldızlarını yaratan O’dur.

som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,

Anlayamadığımız büyük işler, Sayısız şaşılası işler yapan O’dur.

som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?

İşte, yanımdan geçer, O’nu göremem, Geçip gider, farkına bile varmam.

Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.

Evet, O avını kaparsa, kim O’nu durdurabilir? Kim O’na, ‘Ne yapıyorsun’ diyebilir?

Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?

Tanrı öfkesini dizginlemez, Rahav’ın yardımcıları bile O’nun ayağına kapanır.

Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.

“Nerde kaldı ki, ben O’na yanıt vereyim, O’nunla tartışmak için söz bulayım?

Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,

Haklı olsam da O’na yanıt veremez, Merhamet etmesi için yargıcıma yalvarırdım ancak.

jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!

O’nu çağırsam, O da bana yanıt verseydi, Yine de inanmazdım sesime kulak verdiğine.

Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,

O beni kasırgayla eziyor, Nedensiz yaralarımı çoğaltıyor.

han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

Soluk almama izin vermiyor, Ancak beni acıya doyuruyor.

som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.

Sorun güç sorunuysa, O güçlüdür! Adalet sorunuysa, kim O’nu mahkemeye çağırabilir?

Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

Suçsuz olsam ağzım beni suçlar, Kusursuz olsam beni suçlu çıkarır.

Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

“Kusursuz olsam da kendime aldırdığım yok, Yaşamımı hor görüyorum.

Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.

Hepsi bir, bu yüzden diyorum ki, ‘O suçluyu da suçsuzu da yok ediyor.’

Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.

Kırbaç ansızın ölüm saçınca, O suçsuzların sıkıntısıyla eğlenir.

Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

Dünya kötülerin eline verilmiş, Yargıçların gözünü kapayan O’dur. O değilse, kimdir?

Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?

“Günlerim koşucudan çabuk, İyilik görmeden geçmekte.

Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;

Kamış sandal gibi kayıp gidiyor, Avının üstüne süzülen kartal gibi.

de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.

‘Acılarımı unutayım, Üzgün çehremi değiştirip gülümseyeyim’ desem,

Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,

Bütün dertlerimden yılarım, Çünkü beni suçsuz saymayacağını biliyorum.

da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.

Madem suçlanacağım, Neden boş yere uğraşayım?

Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?

Sabun otuyla yıkansam, Ellerimi kül suyuyla temizlesem,

Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,

Beni yine pisliğe batırırsın, Giysilerim bile benden tiksinir.

da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.

O benim gibi bir insan değil ki, O’na yanıt vereyim, Birlikte mahkemeye gideyim.

For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

Keşke aramızda bir hakem olsa da, Elini ikimizin üstüne koysa!

det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.

Tanrı sopasını üzerimden kaldırsın, Dehşeti beni yıldırmasın.

Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!

O zaman konuşur, O’ndan korkmazdım, Ama bu durumda bir şey yapamam.

Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.