Job 16

Da tok Job til orde og sa:

respondens autem Iob dixit

Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.

audivi frequenter talia consolatores onerosi omnes vos estis

Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?

numquid habebunt finem verba ventosa aut aliquid tibi molestum est si loquaris

Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;

poteram et ego similia vestri loqui atque utinam esset anima vestra pro anima mea

jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.

consolarer et ego vos sermonibus et moverem caput meum super vos roborarem vos ore meo et moverem labia quasi parcens vobis

Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

sed quid agam si locutus fuero non quiescet dolor meus et si tacuero non recedet a me

Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.

nunc autem oppressit me dolor meus et in nihili redacti sunt omnes artus mei

Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.

rugae meae testimonium dicunt contra me et suscitatur falsiloquus adversus faciem meam contradicens mihi

Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.

collegit furorem suum in me et comminans mihi infremuit contra me dentibus suis hostis meus terribilibus oculis me intuitus est

De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.

aperuerunt super me ora sua exprobrantes percusserunt maxillam meam satiati sunt poenis meis

Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.

conclusit me Deus apud iniquum et manibus impiorum me tradidit

Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.

ego ille quondam opulentus repente contritus sum tenuit cervicem meam confregit me et posuit sibi quasi in signum

Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.

circumdedit me lanceis suis convulneravit lumbos meos non pepercit et effudit in terra viscera mea

Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.

concidit me vulnere super vulnus inruit in me quasi gigans

Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;

saccum consui super cutem meam et operui cinere cornu meum

mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

facies mea intumuit a fletu et palpebrae meae caligaverunt

Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

haec passus sum absque iniquitate manus meae cum haberem mundas ad Deum preces

Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!

terra ne operias sanguinem meum neque inveniat locum in te latendi clamor meus

Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.

ecce enim in caelo testis meus et conscius meus in excelsis

Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,

verbosi mei amici mei ad Deum stillat oculus meus

at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;

atque utinam sic iudicaretur vir cum Deo quomodo iudicatur filius hominis cum collega suo

for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.

ecce enim breves anni transeunt et semitam per quam non revertar ambulo