Psalms 49

Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.

Ey bütün halklar, dinleyin! Kulak verin hepiniz, ey dünyada yaşayanlar,

Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden,

Halk çocukları, bey çocukları, Zenginler, yoksullar!

både lave og høie, rike og fattige, alle tilsammen!

Bilgelik dökülecek ağzımdan, Anlayış sağlayacak içimdeki düşünceler,

Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanke er forstand.

Kulak vereceğim özdeyişlere, Lirle yorumlayacağım bilmecemi.

Jeg vil bøie mitt øre til tankesprog, jeg vil fremføre min gåtefulle tale til citaren.

Niçin korkayım kötü günlerde Niyeti bozuk düşmanlarım çevremi sarınca?

Hvorfor skal jeg frykte i de onde dager, når mine forfølgeres ondskap omgir mig,

Onlar varlıklarına güvenir, Büyük servetleriyle böbürlenirler.

de som setter sin lit til sitt gods og roser sig av sin store rikdom?

Kimse kimsenin hayatının bedelini ödeyemez, Tanrı’ya fidye veremez.

En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham

Çünkü hayatın fidyesi büyüktür, Kimse ödemeye yeltenmemeli.

- for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid -

Böyle olmasa, Sonsuza dek yaşar insan, Mezar yüzü görmez.

så han skulde bli ved å leve evindelig og ikke se graven.

Kuşkusuz herkes biliyor bilgelerin öldüğünü, Aptallarla budalaların yok olduğunu. Mallarını başkalarına bırakıyorlar.

Nei, han vil få se den. De vise dør, dåren og den uforstandige omkommer tilsammen og overlater sitt gods til andre.

Mezarları, sonsuza dek evleri, Kuşaklar boyu konutları olacak, Topraklarına kendi adlarını verseler bile.

Deres hjertes eneste tanke er at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller sine jorder op efter sine navn.

Bütün gösterişine karşın geçicidir insan, Ölüp giden hayvanlar gibi.

Og dog blir et menneske i herlighet ikke stående; han er lik dyrene, som går til grunne.

Budalaların yolu, Onların sözünü onaylayanların sonu budur. Sela

Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela.

Sürü gibi ölüler diyarına sürülecekler, Ölüm güdecek onları. Tan ağarınca doğrular onlara egemen olacak, Cesetleri çürüyecek, Ölüler diyarı onlara konut olacak.

Som en fårehjord føres de ned i dødsriket, døden vokter dem, og de opriktige hersker over dem, når morgenen bryter frem, og deres skikkelse blir ødelagt av dødsriket, så de ikke har nogen bolig mere.

Ama Tanrı beni Ölüler diyarının pençesinden kurtaracak Ve yanına alacak. Sela

Men Gud skal forløse min sjel av dødsrikets vold, for han skal ta mig til sig. Sela.

Korkma biri zenginleşirse, Evinin görkemi artarsa.

Frykt ikke når en mann blir rik, når hans huses herlighet blir stor!

Çünkü ölünce hiçbir şey götüremez, Görkemi onunla mezara gitmez.

For han skal intet ta med sig når han dør; hans herlighet skal ikke fare ned efter ham.

Yaşarken kendini mutlu saysa bile, Başarılı olunca övülse bile.

Om han enn velsigner sin sjel i sitt liv, og de priser dig fordi du gjør dig til gode,

Atalarının kuşağına katılacak, Onlar ki asla ışık yüzü görmeyecekler.

så skal du dog komme til dine fedres slekt; de ser ikke lyset evindelig. Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.

Bütün gösterişine karşın anlayışsızdır insan, Ölüp giden hayvanlar gibi.