Lamentations 5

Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!

Anımsa, ya RAB, başımıza geleni, Bak da utancımızı gör.

Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.

Mülkümüz yabancılara geçti, Evlerimiz ellere.

Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.

Öksüz kaldık, babasız, Annelerimiz dul kadınlara döndü.

Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.

Suyumuzu parayla içtik, Odunumuzu parayla almak zorunda kaldık.

Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.

Bizi kovalayanlar ensemizde, Yorgun düştük, rahatımız yok.

Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.

Ekmek için Mısır’a, Asur’a el açtık.

Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.

Atalarımız günah işledi, Ama artık onlar yok; Suçlarının cezasını biz yüklendik.

Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.

Köleler üstümüzde saltanat sürüyor, Bizi ellerinden kurtaracak kimse yok.

Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.

Çöldeki kılıçlı haydutlar yüzünden Ekmeğimizi canımız pahasına kazanıyoruz.

Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.

Kıtlığın yakıcı sıcağından Derimiz fırın gibi kızardı.

Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.

Siyon’da kadınların, Yahuda kentlerinde erden kızların ırzına geçtiler.

Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.

Önderler ellerinden asıldı, Yaşlılar saygı görmedi.

Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.

Değirmen taşını gençler çevirdi, Çocuklar odun yükü altında tökezledi.

De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.

Yaşlılar kent kapısında oturmaz oldu, Gençler saz çalmaz oldu.

Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.

Yüreğimizin sevinci durdu, Oyunumuz yasa döndü.

Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.

Taç düştü başımızdan, Vay başımıza! Çünkü günah işledik.

Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,

Bu yüzden yüreğimiz baygın, Bunlardan ötürü gözlerimiz karardı.

for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.

Viran olan Siyon Dağı’nın üstünde Çakallar geziyor!

Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.

[] Ama sen, sonsuza dek tahtında oturursun, ya RAB, Egemenliğin kuşaklar boyu sürer.

Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?

Niçin bizi hep unutuyorsun, Neden bizi uzun süre terk ediyorsun?

Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!

Bizi kendine döndür, ya RAB, döneriz, Eski günlerimizi geri ver.

For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?

Bizi büsbütün attıysan, Bize çok öfkelenmiş olmalısın.