Lamentations 5

Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!

Ricordati, Eterno, di quello che ci è avvenuto! Guarda e vedi il nostro obbrobrio!

Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.

La nostra eredità è passata a degli stranieri, le nostre case, a degli estranei.

Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.

Noi siam diventati orfani, senza padre, le nostre madri son come vedove.

Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.

Noi beviamo la nostr’acqua a prezzo di danaro, le nostre legna ci vengono a pagamento.

Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.

Col collo carico noi siamo inseguiti, siamo spossati, non abbiamo requie.

Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.

Abbiam teso la mano verso l’Egitto e verso l’Assiria, per saziarci di pane.

Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.

I nostri padri hanno peccato, e non sono più; e noi portiamo la pena delle loro iniquità.

Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.

Degli schiavi dominano su noi, e non v’è chi ci liberi dalle loro mani.

Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.

Noi raccogliamo il nostro pane col rischio della nostra vita, affrontando la spada del deserto.

Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.

La nostra pelle brucia come un forno, per l’arsura della fame.

Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.

Essi hanno disonorato le donne in Sion, le vergini nelle città di Giuda.

Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.

I capi sono stati impiccati dalle loro mani, la persona de’ vecchi non è stata rispettata.

Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.

I giovani han portato le macine, i giovanetti han vacillato sotto il carico delle legna.

De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.

I vecchi hanno abbandonato la porta, i giovani la musica dei loro strumenti.

Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.

La gioia de’ nostri cuori è cessata, le nostre danze son mutate in lutto.

Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.

La corona ci è caduta dal capo; guai a noi, poiché abbiamo peccato!

Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,

Per questo langue il nostro cuore, per questo s’oscuran gli occhi nostri:

for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.

perché il monte di Sion è desolato, e vi passeggian le volpi.

Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.

Ma tu, o Eterno, regni in perpetuo; il tuo trono sussiste d’età in età.

Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?

Perché ci dimenticheresti tu in perpetuo, e ci abbandoneresti per un lungo tempo?

Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!

Facci tornare a te, o Eterno, e noi torneremo! Ridonaci de’ giorni come quelli d’un tempo!

For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?

Ché, ora, tu ci hai veramente reietti, e ti sei grandemente adirato contro di noi!