Lamentations 5

Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!

Spomeni se, Jahve, što nas je snašlo, pogledaj, vidi sramotu našu!

Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.

Baština naša pade u ruke strancima, domovi naši pripadoše tuđincima.

Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.

Siročad smo: oca nemamo, majke su nam kao udovice.

Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.

Vodu što pijemo plaćamo novcem, i za drvo valja nam platiti.

Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.

Jaram nam je o vratu, gone nas, iscrpljeni smo, ne daju nam predahnuti.

Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.

Pružamo ruke k Egiptu i Asiriji da se kruha nasitimo.

Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.

Oci naši zgriješiše i više ih nema, a mi nosimo krivice njihove.

Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.

Robovi nama zapovijedaju, a nitko da nas izbavi iz ruku njihovih.

Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.

Kruh svoj donosimo izlažući život maču u pustinji.

Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.

Koža nam gori kao peć užarena, ognjicom od plamena gladi.

Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.

Oskvrnuli su žene na Sionu i djevice u gradovima judejskim.

Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.

Svojim su rukama vješali knezove, ni lica staračka nisu poštivali.

Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.

Mladići su nosili žrvnjeve, djeca padala pod bremenom drva.

De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.

Starci su ostavili vrata, mladići više ne sviraju na lirama.

Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.

Radosti nesta iz naših srdaca, naš ples se pretvori u tugovanje.

Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.

Pao je vijenac s naše glave, jao nama što zgriješismo!

Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,

Evo zašto nam srce boluje, evo zašto nam oči se zastiru:

for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.

zato što Gora sionska opustje i po njoj se šuljaju šakali.

Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.

Ali ti, Jahve, ostaješ zauvijek, tvoj je prijesto od koljena do koljena.

Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?

Zašto da nas zaboraviš zauvijek, da nas ostaviš za mnoge dane?

Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!

Vrati nas k sebi, Jahve, obratit ćemo se, obnovi dane naše kao što nekoć bijahu.

For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?

Il' nas hoćeš sasvim zabaciti i na nas se beskrajno srditi?