Lamentations 5

Spomeni se, Jahve, što nas je snašlo, pogledaj, vidi sramotu našu!

Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!

Baština naša pade u ruke strancima, domovi naši pripadoše tuđincima.

Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.

Siročad smo: oca nemamo, majke su nam kao udovice.

Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.

Vodu što pijemo plaćamo novcem, i za drvo valja nam platiti.

Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.

Jaram nam je o vratu, gone nas, iscrpljeni smo, ne daju nam predahnuti.

Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.

Pružamo ruke k Egiptu i Asiriji da se kruha nasitimo.

Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.

Oci naši zgriješiše i više ih nema, a mi nosimo krivice njihove.

Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.

Robovi nama zapovijedaju, a nitko da nas izbavi iz ruku njihovih.

Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.

Kruh svoj donosimo izlažući život maču u pustinji.

Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.

Koža nam gori kao peć užarena, ognjicom od plamena gladi.

Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.

Oskvrnuli su žene na Sionu i djevice u gradovima judejskim.

Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.

Svojim su rukama vješali knezove, ni lica staračka nisu poštivali.

Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.

Mladići su nosili žrvnjeve, djeca padala pod bremenom drva.

Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.

Starci su ostavili vrata, mladići više ne sviraju na lirama.

De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.

Radosti nesta iz naših srdaca, naš ples se pretvori u tugovanje.

Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.

Pao je vijenac s naše glave, jao nama što zgriješismo!

Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.

Evo zašto nam srce boluje, evo zašto nam oči se zastiru:

Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,

zato što Gora sionska opustje i po njoj se šuljaju šakali.

for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.

Ali ti, Jahve, ostaješ zauvijek, tvoj je prijesto od koljena do koljena.

Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.

Zašto da nas zaboraviš zauvijek, da nas ostaviš za mnoge dane?

Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?

Vrati nas k sebi, Jahve, obratit ćemo se, obnovi dane naše kao što nekoć bijahu.

Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!

Il' nas hoćeš sasvim zabaciti i na nas se beskrajno srditi?

For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?