Job 16

Eyüp şöyle yanıtladı:

Da tok Job til orde og sa:

“Buna benzer çok şey duydum, Oysa siz avutmuyor, sıkıntı veriyorsunuz.

Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.

Boş sözleriniz hiç sona ermeyecek mi? Nedir derdiniz, boyuna karşılık veriyorsunuz?

Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?

Yerimde siz olsaydınız, Ben de sizin gibi konuşabilirdim; Size karşı güzel sözler dizer, Başımı sallayabilirdim.

Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;

Ağzımdan çıkan sözlerle yüreklendirir, Dudaklarımdan dökülen avutucu sözlerle yatıştırırdım sizi.

jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.

“Konuşsam bile acım dinmez, Sussam ne değişir?

Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

Ey Tanrı, beni tükettin, Bütün ev halkımı dağıttın.

Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.

Beni sıkıp buruşturdun, bana karşı tanık oldu bu; Zayıflığım kalkmış tanıklık ediyor bana karşı.

Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.

Tanrı öfkeyle saldırıp parçalıyor beni, Dişlerini gıcırdatıyor bana, Düşmanım gözlerini üzerime dikiyor.

Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.

İnsanlar bana dudak büküyor, Aşağılayarak tokat atıyor, Birleşiyorlar bana karşı.

De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.

Tanrı haksızlara teslim ediyor beni, Kötülerin kucağına atıyor.

Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.

Ben rahat yaşıyordum, ama Tanrı paraladı beni, Boynumdan tutup yere çaldı. Beni hedef yaptı kendine.

Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.

Okçuları beni kuşatıyor, Acımadan böbreklerimi deşiyor, Ödümü yerlere döküyor.

Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.

Bedenimde gedik üstüne gedik açıyor, Dev gibi üzerime saldırıyor.

Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.

“Giymek için çul diktim, Gururumu ayak altına aldım.

Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;

Ağlamaktan yüzüm kızardı, Gözlerimin altı morardı.

mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

Yine de ellerim şiddetten uzak, Duam içtendir.

Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

“Ey toprak, kanımı örtme, Feryadım asla dinmesin.

Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!

Daha şimdiden tanığım göklerde, Beni savunan yücelerdedir.

Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.

Dostlarım benimle eğleniyor, Gözlerim Tanrı’ya yaş döküyor;

Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,

Tanrı kendisiyle insan arasında İnsanoğluyla komşusu arasında hak arasın diye.

at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;

“Çünkü birkaç yıl sonra, Dönüşü olmayan yolculuğa çıkacağım.

for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.