Psalms 139

För sångmästaren; av David; en psalm.  HERRE, du utrannsakar mig och känner mig.
Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig.
 Evad jag sitter eller uppstår, vet du det;  du förstår mina tankar fjärran ifrån.
Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra.
 Evad jag går eller ligger, utforskar du det,  och med alla mina vägar är du förtrogen.
Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.
 Ty förrän ett ord är på min tunga,  se, så känner du, HERRE, det till fullo.
For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen.
 Du omsluter mig på alla sidor  och håller mig i din hand.
Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig.
 En sådan kunskap är mig alltför underbar;  den är mig för hög, jag kan icke begripa den.
Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke.
 Vart skall jag gå för din Ande,  och vart skall jag fly för ditt ansikte?
Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?
 Fore jag upp till himmelen, så är du där,  och bäddade jag åt mig i dödsriket, se, så är du ock där.
Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der.
 Toge jag morgonrodnadens vingar,  gjorde jag mig en boning ytterst i havet,
Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense,
 så skulle också där din hand leda mig  och din högra hand fatta mig.
så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast.
 Och om jag sade: »Mörker må betäcka mig  och ljuset bliva natt omkring mig»,
Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt -
 så skulle själva mörkret icke vara mörkt för dig,  natten skulle lysa såsom dagen:  ja, mörkret skulle vara såsom ljuset.
så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset.
 Ty du har skapat mina njurar,  du sammanvävde mig i min moders liv.
For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv.
 Jag tackar dig för att jag är danad så övermåttan underbart;  ja, underbara äro dina verk,  min själ vet det väl.
Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel.
 Benen i min kropp voro icke förborgade för dig,  när jag bereddes i det fördolda,  när jag bildades i jordens djup.
Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp.
 Dina ögon sågo mig, när jag ännu knappast var formad;  alla mina dagar blevo uppskrivna i din bok,  de voro bestämda, förrän någon av dem hade kommit.
Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet.
 Huru outgrundliga äro icke för mig dina tankar, o Gud,  huru stor är icke deras mångfald!
Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer!
 Skulle jag räkna dem, så vore de flera än sanden;  när jag uppvaknade, vore jag ännu hos dig.
Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.
 Gud, o att du ville dräpa de ogudaktiga!  Ja, måtte de blodgiriga vika bort ifrån mig,
Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig -
 de som tala om dig med ränker i sinnet,  de som hava bragt dina städer i fördärv!
de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender!
 Skulle jag icke hata dem som hata dig, HERRE?  Skulle jag icke känna leda vid dem som stå dig emot?
Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig?
 Jag hatar dem med starkaste hat;  ja, mina fiender hava de blivit.
Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.
 Utrannsaka mig, Gud, och känn mitt hjärta;  pröva mig och känn mina tankar,
Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker,
 och se till, om jag är stadd på en olycksväg,  och led mig på den eviga vägen.
og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!