Psalms 88

He waiata, he himene ma nga tama a Koraha. Ki te tino kaiwhakatangi. Maharata Reanoto. He Makiri na Hemana Eterahi. E Ihowa, e te Atua o toku whakaoranga, he tangi taku ki tou aroaro i te ao, i te po.

En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot; en læresalme av Heman, esrahitten.

Kia tae atu taku inoi ki tou aroaro: whakatitahatia mai tou taringa ki taku tangi.

Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.

Kua ki hoki toku wairua i te pouri, a e whakatata ana toku ora ki te reinga.

La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!

Kua taua tahitia ahau me te hunga e heke ana ki te rua; e rite ana ahau ki te tangata kahore ona awhina!

For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.

I maka ki waenga i nga tupapaku, me he tangata i patua e takoto ana i te urupa, kahore nei e maharatia e koe i muri; he mea momotu ke ratou na tou ringa.

Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,

Kua whakatakotoria ahau e koe ki te rua i raro riro, ki te pouri, ki nga rire.

frigitt som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd.

E pehia ana ahau e tou riri, e pakia ana hoki e koe ki au ngaru katoa. (Hera.

Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.

Kua whakamataratia atu e koe oku hoa kia tawhiti i ahau: kua meinga ahau e koe hei mea whakarihariha ki a ratou: kua uakina mai ahau, a kahore e puta ki waho.

Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.

Kua he toku kanohi i te tangihanga: e karanga ana ahau ki a koe, e Ihowa, i nga ra katoa, kua totoro hoki oku ringa ki a koe.

Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.

Tera ranei koe e mahi merekara ki nga tupapaku? E ara koia te hunga kua mate ki te whakamoemiti ki a koe? (Hera.

Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.

Ka kauwhautia ranei tou aroha i roto i te urupa? tou pono i roto i te ngaromanga?

Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.

E matauria koia au mea whakamiharo i roto i te pouri? tou tika i te whenua o te warewaretanga?

Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?

Ko ahau ia kua karanga ki a koe, e Ihowa: a i te ata ka tae atu taku inoi ki tou aroaro.

Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?

He aha, e Ihowa, i panga ai toku wairua e koe? He aha i huna ai tou mata ki ahau?

Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.

No toku tamarikitanga ake ano i pakia ai ahau, i whakahemohemo ai: i ahau e pehia ana e au whakawehi, ka pororaru noa iho.

Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?

I tika tou riri nui ma runga i ahau; kua haukotia ahau e au mea whakawehi.

Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.

Ano he wai ratou ki te karapoti i ahau i te ra roa nei; hui tahi ratou ki te taiawhio i ahau.

Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.

Kua wehea e koe kia tawhiti atu i ahau te hoa hei aroha mai, me oku hoa ki roto ki te pouri.

De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen. Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.