Job 10

 Min själ är led vid livet.  Jag vill giva fritt lopp åt min klagan,  jag vill tala i min själs bedrövelse.
Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
 Jag vill säga till Gud: Döm mig icke skyldig;  låt mig veta varför du söker sak mot mig.
Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
 Anstår det dig att öva våld, att förkasta dina händers verk,  medan du låter ditt ljus lysa över de ogudaktigas rådslag?
Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
 Har du då ögon som en varelse av kött,  eller ser du såsom människor se?
Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
 Är din ålder som en människas ålder,  eller äro dina år såsom en mans tider,
Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
 eftersom du letar efter missgärning hos mig  och söker att hos mig finna synd,
siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
 du som dock vet att jag icke är skyldig,  och att ingen finnes, som kan rädda ur din hand?
enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
 Dina händer hava danat och gjort mig,  helt och i allo; och nu fördärvar du mig!
Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
 Tänk på huru du formade mig såsom lera;  och nu låter du mig åter varda till stoft!
Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
 Ja, du utgöt mig såsom mjölk,  och såsom ostämne lät du mig stelna.
Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
 Med hud och kött beklädde du mig,  av ben och senor vävde du mig samman.
Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
 Liv och nåd beskärde du mig,  och genom din vård bevarades min ande.
Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
 Men därvid gömde du i ditt hjärta den tanken,  jag vet att du hade detta i sinnet:
Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
 om jag syndade, skulle du vakta på mig  och icke lämna min missgärning ostraffad.
Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
 Ve mig, om jag befunnes vara skyldig!  Men vore jag än oskyldig, så finge jag ej lyfta mitt huvud,  jag skulle mättas av skam och skåda min ofärd.
var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
 Höjde jag det likväl, då skulle du såsom ett lejon jaga mig  och alltjämt bevisa din undermakt på mig.
og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
 Nya vittnen mot mig skulle du då föra fram  och alltmer låta mig känna din förtörnelse;  med skaror efter skaror skulle du ansätta mig.
du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
 Varför lät du mig då komma ut ur modersskötet?  Jag borde hava förgåtts, innan något öga såg mig,
Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
 hava blivit såsom hade jag aldrig varit till;  från moderlivet skulle jag hava förts till graven.
jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
 Kort är ju min tid; må han då låta mig vara,  lämna mig i fred, så att jag får en flyktig glädje,
Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
 innan jag går hädan, för att aldrig komma åter,  bort till mörkrets och dödsskuggans land,
før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
 till det land vars dunkel är såsom djupa vatten,  dit där dödsskugga och förvirring råder,  ja, där dagsljuset självt är såsom djupa vatten.
et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!