Job 10

Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.

taedet animam meam vitae meae dimittam adversum me eloquium meum loquar in amaritudine animae meae

Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!

dicam Deo noli me condemnare indica mihi cur me ita iudices

Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?

numquid bonum tibi videtur si calumnieris et opprimas me opus manuum tuarum et consilium impiorum adiuves

Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?

numquid oculi carnei tibi sunt aut sicut videt homo et tu videbis

Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -

numquid sicut dies hominis dies tui et anni tui sicut humana sunt tempora

siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,

ut quaeras iniquitatem meam et peccatum meum scruteris

enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.

et scias quia nihil impium fecerim cum sit nemo qui de manu tua possit eruere

Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!

manus tuae plasmaverunt me et fecerunt me totum in circuitu et sic repente praecipitas me

Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!

memento quaeso quod sicut lutum feceris me et in pulverem reduces me

Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?

nonne sicut lac mulsisti me et sicut caseum me coagulasti

Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.

pelle et carnibus vestisti me et ossibus et nervis conpegisti me

Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.

vitam et misericordiam tribuisti mihi et visitatio tua custodivit spiritum meum

Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:

licet haec celes in corde tuo tamen scio quia universorum memineris

Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;

si peccavi et ad horam pepercisti mihi cur ab iniquitate mea mundum me esse non pateris

var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;

et si impius fuero vae mihi est et si iustus non levabo caput saturatus adflictione et miseria

og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;

et propter superbiam quasi leaenam capies me reversusque mirabiliter me crucias

du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.

instauras testes tuos contra me et multiplicas iram tuam adversum me et poenae militant in me

Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;

quare de vulva eduxisti me qui utinam consumptus essem ne oculus me videret

jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.

fuissem quasi qui non essem de utero translatus ad tumulum

Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,

numquid non paucitas dierum meorum finietur brevi dimitte ergo me ut plangam paululum dolorem meum

før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,

antequam vadam et non revertar ad terram tenebrosam et opertam mortis caligine

et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!

terram miseriae et tenebrarum ubi umbra mortis et nullus ordo et sempiternus horror inhabitans