Job 24

Perché non sono dall’Onnipotente fissati dei tempi in cui renda la giustizia? Perché quelli che lo conoscono non veggono quei giorni?

Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?

Gli empi spostano i termini, rapiscono greggi e li menano a pascere;

Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.

portano via l’asino dell’orfano, prendono in pegno il bove della vedova;

Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.

mandano via dalla strada i bisognosi, i poveri del paese si nascondo tutti insieme.

Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.

Eccoli, che come onàgri del deserto escono al lor lavoro in cerca di cibo; solo il deserto dà pane a’ lor figliuoli.

Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.

Raccolgono nei campi la loro pastura, raspollano nella vigna dell’empio;

På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.

passan la notte ignudi, senza vestito, senza una coperta che li ripari dal freddo.

Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.

Bagnati dagli acquazzoni di montagna, per mancanza di rifugio, si stringono alle rocce.

Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.

Ce n’è di quelli che strappano dalla mammella l’orfano, che prendono pegni da poveri!

Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.

E questi se ne vanno, ignudi, senza vestiti; hanno fame, e portano i covoni.

Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.

Fanno l’olio nel recinto dell’empio; calcan l’uva nel tino e patiscon la sete.

Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.

Sale dalle città il gemito de’ morenti; l’anima de’ feriti implora aiuto, e Dio non si cura di codeste infamie!

Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.

Ve ne son di quelli che si ribellano alla luce, non ne conoscono le vie, non ne battono i sentieri.

Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.

L’assassino si leva sul far del giorno, e ammazza il meschino e il povero; la notte fa il ladro.

Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.

L’occhio dell’adultero spia il crepuscolo, dicendo: "Nessuno mi vedrà!" e si copre d’un velo la faccia.

Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.

I ladri, di notte, sfondano le case; di giorno, si tengono rinchiusi; non conoscono la luce.

I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.

Il mattino è per essi come ombra di morte; appena lo scorgono provano i terrori del buio.

For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.

Voi dite: "L’empio è una festuca sulla faccia dell’acque; la sua parte sulla terra è maledetta; non prenderà più la via delle vigne.

Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.

Come la siccità e il calore assorbon le acque della neve, così il soggiorno de’ morti inghiottisce chi ha peccato.

Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.

Il seno che lo portò l’oblia; i vermi ne fanno il loro pasto delizioso, nessuno più lo ricorda.

Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.

L’iniquo sarà troncato come un albero: ei che divorava la sterile, priva di figli, e non faceva del bene alla vedova!"

Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.

Invece, Iddio con la sua forza prolunga i giorni dei prepotenti, i quali risorgono, quand’ormai disperavan della vita.

Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.

Dà loro sicurezza, fiducia, e i suoi occhi vegliano sul loro cammino.

Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.

Salgono in alto, poi scompaiono ad un tratto; cadono, son mietuti come gli altri mortali; son falciati come le spighe del grano maturo.

De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.

Se così non è, chi mi smentirà, chi annienterà il mio dire?"

Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?