Job 14

Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

Omul născut din femeie, are viaţa scurtă, dar plină de necazuri.

Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

Se naşte şi e tăiat ca o floare; fuge şi piere ca o umbră.

Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

Şi asupra lui ai Tu ochiul deschis! Şi pe mine mă tragi la judecată cu Tine!

Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

Cum ar putea să iasă dintr'o fiinţă necurată un om curat? Nu poate să iasă niciunul.

Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

Dacă zilele lui sînt hotărîte, dacă i-ai numărat lunile, dacă i-ai însemnat hotarul pe care nu -l va putea trece,

så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

întoarce-Ţi măcar privirile dela el, şi dă -i răgaz, să aibă măcar bucuria pe care o are simbriaşul la sfîrşitul zilei.

For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

Un copac, şi tot are nădejde: căci cînd este tăiat, odrăsleşte din nou, şi iar dă lăstari.

om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

Cînd i -a îmbătrînit rădăcina în pămînt, cînd îi piere trunchiul în ţărînă,

så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

înverzeşte iarăş de mirosul apei, şi dă ramuri de parcă ar fi sădit din nou.

Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

Dar omul cînd moare, rămîne întins; omul, cînd îşi dă sufletul, unde mai este?

Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

Cum pier apele din lacuri, şi cum seacă şi se usucă rîurile,

så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

aşa se culcă şi omul şi nu se mai scoală; cît vor fi cerurile, nu se mai deşteaptă, şi nu se mai scoală din somnul lui.

Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

Ah! de m'ai ascunde în locuinţa morţilor, de m'ai acoperi pînă-Ţi va trece mînia, şi de mi-ai rîndui o vreme cînd Îţi vei aduce iarăş aminte de mine!

Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

Dacă omul odată mort ar putea să mai învieze, aş mai trage nădejde în tot timpul suferinţelor mele, pînă mi se va schimba starea în care mă găsesc.

du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

Atunci m'ai chema, şi Ţi-aş răspunde, şi Ţi-ar fi dor de făptura mînilor Tale.

Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

Dar astăzi îmi numeri paşii, ai ochiul asupra păcatelor mele;

Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

călcările mele de lege sînt pecetluite într'un mănunchi, şi născoceşti fărădelegi în sarcina mea.

Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

Cum se prăbuşeşte muntele şi piere, cum piere stînca din locul ei,

som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

cum este mîncată piatra de ape, şi cum este luat pămîntul de rîu: aşa nimiceşti Tu nădejdea omului.

du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

Îl urmăreşti într'una, şi se duce; Îi schimonoseşti faţa, şi apoi îi dai drumul.

Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

De ajung fiii lui la cinste, el nu ştie nimic; de sînt înjosiţi, habar n'are.

Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.

Numai pentru el simte durere în trupul lui, numai pentru el simte întristare în sufletul lui.``