Job 14

L’uomo, nato di donna, vive pochi giorni, e sazio d’affanni.

Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

Spunta come un fiore, poi è reciso; fugge come un’ombra, e non dura.

Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

E sopra un essere così, tu tieni gli occhi aperti! e mi fai comparir teco in giudizio!

Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

Chi può trarre una cosa pura da una impura? Nessuno.

Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

Giacché i suoi giorni son fissati, e il numero de’ suoi mesi dipende da te, e tu gli hai posto un termine ch’egli non può varcare,

Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

storna da lui lo sguardo, sì ch’egli abbia un po’ di requie, e possa godere come un operaio la fine della sua giornata.

så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

Per l’albero, almeno c’è speranza; se è tagliato, rigermoglia e continua a metter rampolli.

For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

Quando la sua radice è invecchiata sotto terra, e il suo tronco muore nel suolo,

om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

a sentir l’acqua, rinverdisce e mette rami come una pianta nuova.

så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

Ma l’uomo muore e perde ogni forza; il mortale spira e… dov’è egli?

Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

Le acque del lago se ne vanno, il fiume vien meno e si prosciuga;

Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

così l’uomo giace, e non risorge più; finché non vi sian più cieli, ei non si risveglierà né sarà più destato dal suo sonno.

så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

Oh, volessi tu nascondermi nel soggiorno de’ morti, tenermi occulto finché l’ira tua sia passata, fissarmi un termine, e poi ricordarti di me!…

Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

Se l’uomo, dopo morto, potesse ritornare in vita, aspetterei tutti i giorni della mia fazione, finché giungesse l’ora del mio cambio;

Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

tu mi chiameresti e io risponderei, tu brameresti rivedere l’opera delle tue mani.

du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

Ma ora tu conti i miei passi, tu osservi i miei peccati;

Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

le mie trasgressioni sono sigillate in un sacco, e alle mie iniquità, altre ne aggiungi.

Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

La montagna frana e scompare, la rupe e divelta dal suo luogo,

Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

le acque rodono la pietra, le loro inondazioni trascinan via la terra: così tu distruggi la speranza dell’uomo.

som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

Tu lo sopraffai una volta per sempre, ed egli se ne va; gli muti il sembiante, e lo mandi via.

du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

Se i suoi figliuoli salgono in onore, egli lo ignora; se vengono in dispregio, ei non lo vede;

Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

questo solo sente: che il suo corpo soffre, che l’anima sua è in lutto".

Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.