Job 14

L'homme né de la femme! Sa vie est courte, sans cesse agitée.
Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
Il naît, il est coupé comme une fleur; Il fuit et disparaît comme une ombre.
Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
Et c'est sur lui que tu as l'oeil ouvert! Et tu me fais aller en justice avec toi!
Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
Comment d'un être souillé sortira-t-il un homme pur? Il n'en peut sortir aucun.
Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
Si ses jours sont fixés, si tu as compté ses mois, Si tu en as marqué le terme qu'il ne saurait franchir,
Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
Détourne de lui les regards, et donne-lui du relâche, Pour qu'il ait au moins la joie du mercenaire à la fin de sa journée.
så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
Un arbre a de l'espérance: Quand on le coupe, il repousse, Il produit encore des rejetons;
For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
Quand sa racine a vieilli dans la terre, Quand son tronc meurt dans la poussière,
om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
Il reverdit à l'approche de l'eau, Il pousse des branches comme une jeune plante.
så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
Mais l'homme meurt, et il perd sa force; L'homme expire, et où est-il?
Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
Les eaux des lacs s'évanouissent, Les fleuves tarissent et se dessèchent;
Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
Ainsi l'homme se couche et ne se relèvera plus, Il ne se réveillera pas tant que les cieux subsisteront, Il ne sortira pas de son sommeil.
så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
Oh! si tu voulais me cacher dans le séjour des morts, M'y tenir à couvert jusqu'à ce que ta colère fût passée, Et me fixer un terme auquel tu te souviendras de moi!
Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!
Si l'homme une fois mort pouvait revivre, J'aurais de l'espoir tout le temps de mes souffrances, Jusqu'à ce que mon état vînt à changer.
Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
Tu appellerais alors, et je te répondrais, Tu languirais après l'ouvrage de tes mains.
du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
Mais aujourd'hui tu comptes mes pas, Tu as l'oeil sur mes péchés;
Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
Mes transgressions sont scellées en un faisceau, Et tu imagines des iniquités à ma charge.
Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
La montagne s'écroule et périt, Le rocher disparaît de sa place,
Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
La pierre est broyée par les eaux, Et la terre emportée par leur courant; Ainsi tu détruis l'espérance de l'homme.
som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
Tu es sans cesse à l'assaillir, et il s'en va; Tu le défigures, puis tu le renvoies.
du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
Que ses fils soient honorés, il n'en sait rien; Qu'ils soient dans l'abaissement, il l'ignore.
Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
C'est pour lui seul qu'il éprouve de la douleur en son corps, C'est pour lui seul qu'il ressent de la tristesse en son âme.
Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.