Job 14

homo natus de muliere brevi vivens tempore repletus multis miseriis

Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

quasi flos egreditur et conteritur et fugit velut umbra et numquam in eodem statu permanet

Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

et dignum ducis super huiuscemodi aperire oculos tuos et adducere eum tecum in iudicium

Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

quis potest facere mundum de inmundo conceptum semine nonne tu qui solus es

Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

breves dies hominis sunt numerus mensuum eius apud te est constituisti terminos eius qui praeterire non poterunt

Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

recede paululum ab eo ut quiescat donec optata veniat sicut mercennarii dies eius

så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

lignum habet spem si praecisum fuerit rursum virescit et rami eius pullulant

For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

si senuerit in terra radix eius et in pulvere emortuus fuerit truncus illius

om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

ad odorem aquae germinabit et faciet comam quasi cum primum plantatum est

så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

homo vero cum mortuus fuerit et nudatus atque consumptus ubi quaeso est

Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

quomodo si recedant aquae de mari et fluvius vacuefactus arescat

Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

sic homo cum dormierit non resurget donec adteratur caelum non evigilabit nec consurget de somno suo

så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

quis mihi hoc tribuat ut in inferno protegas me ut abscondas me donec pertranseat furor tuus et constituas mihi tempus in quo recorderis mei

Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

putasne mortuus homo rursum vivet cunctis diebus quibus nunc milito expecto donec veniat inmutatio mea

Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

vocabis et ego respondebo tibi operi manuum tuarum porriges dexteram

du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

tu quidem gressus meos dinumerasti sed parces peccatis meis

Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

signasti quasi in sacculo delicta mea sed curasti iniquitatem meam

Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

mons cadens defluet et saxum transfertur de loco suo

Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

lapides excavant aquae et adluvione paulatim terra consumitur et homines ergo similiter perdes

som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

roborasti eum paululum ut in perpetuum pertransiret inmutabis faciem eius et emittes eum

du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

sive nobiles fuerint filii eius sive ignobiles non intelleget

Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

attamen caro eius dum vivet dolebit et anima illius super semet ipso lugebit

Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.