Genesis 2

Så blev himmelen og jorden med hele sin hær fullendt.

Gök ve yer bütün öğeleriyle tamamlandı.

Og Gud fullendte på den syvende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den syvende dag fra all den gjerning som han hadde gjort.

[] [] Yedinci güne gelindiğinde Tanrı yapmakta olduğu işi bitirdi. Yaptığı işten o gün dinlendi.

Og Gud velsignet den syvende dag og helliget den; for på den hvilte han fra all sin gjerning, den som Gud gjorde da han skapte.

Yedinci günü kutsadı. Onu kutsal bir gün olarak belirledi. Çünkü Tanrı o gün yaptığı, yarattığı bütün işi bitirip dinlendi.

Dette er himmelens og jordens historie, da de blev skapt, den tid da Gud Herren gjorde jord og himmel:

Göğün ve yerin yaratılış öyküsü: RAB Tanrı göğü ve yeri yarattığında,

Det var ennu ingen markens busk på jorden, og ingen markens urt var ennu vokset frem; for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og der var intet menneske til å dyrke jorden.

yeryüzünde yabanıl bir fidan, bir ot bile bitmemişti. Çünkü RAB Tanrı henüz yeryüzüne yağmur göndermemişti. Toprağı işleyecek insan da yoktu.

Da steg det op en damp av jorden og vannet hele jordens overflate.

Yerden yükselen buhar bütün toprakları suluyordu.

Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket blev til en levende sjel.

[] RAB Tanrı Adem’i topraktan yarattı ve burnuna yaşam soluğunu üfledi. Böylece Adem yaşayan varlık oldu.

Og Gud Herren plantet en have i Eden, i Østen, og der satte han mennesket som han hadde dannet.

RAB Tanrı doğuda, Aden’de bir bahçe dikti. Yarattığı Adem’i oraya koydu.

Og Gud Herren lot trær av alle slag vokse op av jorden, prektige å se til og gode å ete av, og midt i haven livsens tre og treet til kunnskap om godt og ondt.

[] Bahçede iyi meyve veren türlü türlü güzel ağaç yetiştirdi. Bahçenin ortasında yaşam ağacıyla iyiyle kötüyü bilme ağacı vardı.

Og det gikk en elv ut fra Eden og vannet haven; og siden delte den sig i fire strømmer.

Aden’den bir ırmak doğuyor, bahçeyi sulayıp orada dört kola ayrılıyordu.

Den første heter Pison; det er den som løper omkring hele landet Havila, der hvor det er gull.

İlk ırmağın adı Pişon’dur. Altın kaynakları olan Havila sınırları boyunca akar.

Og gullet i dette land er godt; der er bdellium og onyks-stenen.

Orada iyi altın, reçine ve oniks bulunur.

Den annen elv heter Gihon; det er den som løper omkring hele landet Kus.

İkinci ırmağın adı Gihon’dur, Kûş sınırları boyunca akar.

Den tredje elv heter Hiddekel; det er den som går østenfor Assur. Og den fjerde elv er Frat.

Üçüncü ırmağın adı Dicle’dir, Asur’un doğusundan akar. Dördüncü ırmak ise Fırat’tır.

Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens have til å dyrke og vokte den.

RAB Tanrı Aden bahçesine bakması, onu işlemesi için Adem’i oraya koydu.

Og Gud Herren bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i haven;

Ona, “Bahçede istediğin ağacın meyvesini yiyebilirsin” diye buyurdu,

men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.

“Ama iyiyle kötüyü bilme ağacından yeme. Çünkü ondan yediğin gün kesinlikle ölürsün.”

Og Gud Herren sa: Det er ikke godt at mennesket er alene; jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.

Sonra, “Adem’in yalnız kalması iyi değil” dedi, “Ona uygun bir yardımcı yaratacağım.”

Og Gud Herren hadde dannet av jorden alle dyr på marken og alle fugler under himmelen, og han ledet dem til mennesket for å se hvad han vilde kalle dem; og som mennesket kalte hver levende skapning, så skulde den hete.

RAB Tanrı yerdeki hayvanların, gökteki kuşların tümünü topraktan yaratmıştı. Onlara ne ad vereceğini görmek için hepsini Adem’e getirdi. Adem her birine ne ad verdiyse, o canlı o adla anıldı.

Så gav mennesket navn til alt feet og fuglene under himmelen og alle ville dyr; men for et menneske fant han ingen medhjelp som var hans like.

Adem bütün evcil ve yabanıl hayvanlara, gökte uçan kuşlara ad koydu. Ama kendisi için uygun bir yardımcı bulunmadı.

Da lot Gud Herren en dyp søvn falle på mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt.

RAB Tanrı Adem’e derin bir uyku verdi. Adem uyurken, RAB Tanrı onun kaburga kemiklerinden birini alıp yerini etle kapadı.

Og Gud Herren bygget av det ribben han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til mennesket.

Adem’den aldığı kaburga kemiğinden bir kadın yaratarak onu Adem’e getirdi.

Da sa mennesket: Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt; hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt.

Adem, “İşte, bu benim kemiklerimden alınmış kemik, Etimden alınmış ettir” dedi, “Ona ‘Kadın’ denilecek, Çünkü o adamdan alındı.”

Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.

[] Bu nedenle adam annesini babasını bırakıp karısına bağlanacak, ikisi tek beden olacak.

Og de var nakne både Adam og hans hustru, men bluedes ikke.

Adem de karısı da çıplaktılar, henüz utanç nedir bilmiyorlardı.