Psalms 17

Molitva. Davidova. Počuj, Jahve pravedni, i vapaj mi poslušaj, usliši molitvu iz usta iskrenih!

En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, merk på mitt klagerop, vend øret til min bønn fra leber uten svik!

Od tebe nek' mi dođe presuda, tvoje oči vide što je pravo.

La min rett gå ut fra ditt åsyn, dine øine skue hvad rett er!

Istraži mi srce, pohodi noću, ognjem me iskušaj, al' u meni nećeš nać' bezakonja. Ne zgriješiše usta moja

Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket mig, du fant intet; min munn viker ikke av fra mine tanker.

kao što griješe ljudi: po riječima usta tvojih čuvah putove Zakona.

Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier.

Korak mi čvrsto prionu za tvoje staze, ne zasta mi noga na putima tvojim.

Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke.

Zazivam te, Bože, ti ćeš me uslišit': prikloni mi uho i čuj riječi moje.

Jeg roper til dig, for du svarer mig, Gud! Bøi ditt øre til mig, hør mitt ord!

Proslavi na meni dobrotu svoju, ti koji od dušmana izbavljaš one što se utječu desnici tvojoj.

Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere!

Čuvaj me k'o zjenicu oka, sakrij me u sjenu krila svojih

Vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge

od zlotvora što na me nasrću. Dušmani me bijesni opkoljuju,

for de ugudelige, som ødelegger mig, mine dødsfiender, som omringer mig!

bešćutno srce zatvaraju i ustima zbore naduto,

Sitt fete hjerte lukker de til, med sin munn taler de overmodig.

Koraci njini sad me okružuju, smjeraju da me na zemlju obore;

Hvor vi går, kringsetter de mig nu; sine øine retter de på å felle mig til jorden.

slični lavu dok se, zinuv, na plijen obara i laviću što vreba u potaji.

Han er lik en løve som stunder efter å sønderrive, og en ung løve som ligger på lønnlige steder.

Ustani, Jahve, presretni ga i obori, od grešnika mi život mačem spasi,

Reis dig, Herre, tred ham i møte, slå ham ned, frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd,

a rukom od ljudi, Gospodine: od ljudi kojih je dio ovaj život, kojima želudac puniš dobrima; kojih su sinovi siti, a djeci daju što im pretekne.

fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn.

A ja ću u pravdi gledati lice tvoje, i jednom kad se probudim, sit ću ga se nagledati.

Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse.