II Corinthians 3

Počinjemo li opet sami sebe preporučivati? Ili trebamo li, kao neki, preporučna pisma na vas ili od vas?

Begynner vi atter å gi oss selv skussmål, eller mon vi, således som visse folk, trenger til skussmålsbrev til eder eller fra eder?

Vi ste pismo naše, upisano u srcima vašim; znaju ga i čitaju svi ljudi.

I er vårt brev, innskrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker,

Vi ste, očito, pismo Kristovo kojemu mi poslužismo, napisano ne crnilom, nego Duhom Boga živoga; ne na pločama kamenim, nego na pločama od mesa, u srcima.

idet det blir vitterlig at I er Kristi brev, tilblitt ved vår tjeneste, innskrevet ikke med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på stentavler, men på hjertets kjødtavler.

Takvo pouzdanje imamo po Kristu u Boga.

Men en sådan tillit har vi til Gud ved Kristus,

Ne kao da smo sami sobom, kao od sebe, sposobni što pomisliti, nego naša je sposobnost od Boga.

ikke at vi av oss selv duer til å uttenke noget som av oss selv, men vår duelighet er av Gud,

On nas osposobi za poslužitelje novoga Saveza, ne slova, nego Duha; jer slovo ubija, a Duh oživljuje.

som og gjorde oss duelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav, men for Ånd; for bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende.

Pa ako je smrtonosna služba, slovima uklesana u kamenju, bila tako slavna da sinovi Izraelovi nisu mogli pogledati u lice Mojsijevo zbog prolazne slave lica njegova,

Dersom da dødens tjeneste, som med bokstaver var innhugget i stener, fremtrådte i herlighet, så at Israels barn ikke tålte å se på Mose åsyn for hans åsyns herlighets skyld, som dog svant,

koliko li će slavnija biti služba Duha.

hvor skal da ikke Åndens tjeneste enn mere være i herlighet!

Jer ako je služba osude bila slavna, mnogo je slavnija služba pravednosti.

For dersom fordømmelsens tjeneste er herlighet, da er rettferdighetens tjeneste ennu langt mere rik på herlighet;

I zbilja, nije ni bilo proslavljeno ono što je u toj mjeri proslavljeno, ako se usporedi s uzvišenijom slavom.

for det herlige har i dette stykke ingen herlighet mot hin overvettes rike herlighet.

Jer ako je ono prolazno bilo slavno, mnogo je slavnije ovo što ostaje.

For når det som svinner, var i herlighet, da skal meget mere det som blir, være i herlighet.

Imajući dakle takvo pouzdanje, nastupamo sa svom otvorenošću,

Eftersom vi da har et sådant håp, går vi frem med stor frimodighet,

a ne kao Mojsije koji je stavljao prijevjes na lice da sinovi Izraelovi ne vide svršetak prolaznoga.

og gjør ikke som Moses, som la et dekke over sitt åsyn, forat Israels barn ikke skulde skue enden av det som svant.

Ali otvrdnu im pamet. Doista, do dana današnjega zastire taj prijevjes čitanje Staroga zavjeta: nije im otkriveno da je u Kristu prestao.

Men deres sinn er blitt forherdet; for like til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, uten at det blir åpenbaret at den opheves i Kristus.

Naprotiv, kad god se čita Mojsije, do danas prijevjes zastire srce njihovo.

Men til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses leses;

Ali kad se Izrael obrati Gospodinu, skinut će se prijevjes.

men når det omvender sig til Herren, blir dekket tatt bort.

Gospodin je Duh, a gdje je Duh Gospodnji, ondje je sloboda.

Men Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet.

A svi mi, koji otkrivenim licem odrazujemo slavu Gospodnju, po Duhu se Gospodnjem preobražavamo u istu sliku - iz slave u slavu.

Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil; vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.