II Corinthians 5

For vi vet at om vårt legemes jordiske hus nedbrytes, så har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himlene.

E matau ana hoki tatou, ki te wahia to tatou whare wharau, te mea whenua nei, he whare ano to tatou, he mea hanga na te Atua, ehara i te whare hanga e te ringa, he mea mau tonu, i nga rangi.

For også mens vi er her til huse, sukker vi, fordi vi lenges efter å overklædes med vår bolig fra himmelen,

He pono hoki i tenei e aue ana tatou, e hiahia ana ki to tatou whare o te rangi hei kakahu mo tatou:

så sant vi skal bli funnet iklædd, ikke nakne.

Mehemea ia ki te whai kakahu tatou, e kore e rokohanga mai e noho tahanga ana.

For vi som er i denne hytte, sukker under byrden, fordi vi ikke vil avklædes, men overklædes, forat det dødelige kan bli opslukt av livet.

Kei te aue hoki tatou, te hunga i tenei whare wharau, i te taimaha: ehara i te mea e hiahia ana kia unuhia o tatou nei, engari kia kakahuria iho kia horomia ai te mea matemate e te ora.

Men den som har satt oss i stand just til dette, er Gud, han som og har gitt oss Ånden til pant.

Na, ko te kaihanga i a tatou mo taua mea nei ano, ko te Atua, nana nei hoki i homai ki a tatou te wahi tuatahi, ara te Wairua.

Derfor er vi alltid frimodige og vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren;

No reira i te mea e maia tonu ana tatou, e matau ana hoki, i a tatou e noho nei i te tinana, he mea motu ke mai i te Ariki ta tatou noho:

for vi vandrer i tro, ikke i beskuelse;

Ko ta tatou haere hoki kei runga i te whakapono, kahore i runga i te titiro;

vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og være hjemme hos Herren.

E mea ana ahau, e maia ana ano tatou, ko ta tatou hoki e tino pai ai, kia noho motu ke i te tinana, kia noho ai i te Ariki.

Derfor setter vi og vår ære i, enten vi er hjemme eller borte, å tekkes ham.

Koia hoki tatou ka whai nei, ahakoa i konei e noho ana, ahakoa e noho ke ana, kia ahuarekaina mai tatou e ia.

For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, forat enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, efter det som han har gjort, enten godt eller ondt.

Kua takoto hoki te tikanga kia kitea tatou katoa ki mua i te nohoanga whakawa o te Karaiti; kia riro mai ai i tenei, i tenei, nga mea i mahia i te tinana, kia rite hoki ki tana i mahi ai, ahakoa pai, ahakoa kino.

Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker, men for Gud er vi åpenbare; jeg håper og å være åpenbar for eders samvittigheter.

Na, ka matau nei matou ki te wehi o te Atua, ka kukume matou i nga tangata, otira e kitea ana ano matou e te Atua; a e u ana toku whakaaro, kua kitea ano matou e o koutou hinengaro.

Vi gir oss nu ikke atter skussmål for eder; men vi gir eder leilighet til å rose eder av oss, forat I kan ha noget å sette imot dem som roser sig av det de er i det utvortes og ikke i hjertet.

Ehara i te mea e whakapai ana ano matou i a matou ki a koutou, engari e korero ana hei hoatu i te take ki a koutou e whakamanamana ai koutou ki a matou, kia ai ai he mea hei whakautu ma koutou ki te hunga e whakamanamana ana ki to te kanohi, kah ore ki to te ngakau.

For om vi er fra oss selv, da er det for Gud, og om vi er ved sans og samling, da er det for eder.

Ahakoa hoki porangi matou, hei mea ia mo te Atua: ahakoa ranei tika o matou mahara, hei mea mo koutou.

For Kristi kjærlighet tvinger oss,

E akiakina ana hoki matou e te aroha o te Karaiti; i a matou e whakaaro ana i tenei, kotahi i mate mo te katoa, no reira he hunga mate te katoa;

idet vi har opgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er de alle død; og han døde for alle, forat de som lever, ikke lenger skal leve for sig selv, men for ham som er død og opstanden for dem.

I mate hoki ia mo te katoa, kia kaua ai te hunga e ora ana e ora mo ratou ano a muri ake nei, engari mo tenei i mate nei mo ratou, a i ara ake ano.

Derfor kjenner vi fra nu av ikke nogen efter kjødet; har vi og kjent Kristus efter kjødet, så kjenner vi ham dog nu ikke lenger således.

No reira a mua ake nei e kore matou e matau ki te tangata, ara ki tona kikokiko: ae ra, ahakoa matau matou ki a te Karaiti, ara ki tona kikokiko, otiia e kore matou e matau pena ki a ia a mua ake nei.

Derfor, dersom nogen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!

Na ki te mea kei roto i a te Karaiti tetahi, he mahinga hou ia: kua pahemo nga mea tawhito, na kua hou nga mea katoa.

Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med sig selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste,

Ko te putake ia o nga mea katoa ko te Atua, i hohou nei i ta tatou rongo ki a ia i runga i a te Karaiti, a homai ana e ia ki a matou te minitatanga o te houhanga rongo;

fordi Gud i Kristus forlikte verden med sig selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen.

Ara, i roto te Atua i a te Karaiti e hohou ana i ta te ao rongo ki a ia, kore ake e whakairia ki a ratou o ratou he; a kua tukua mai ki a matou te kupu mo te houhanga rongo.

Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!

Na he karere matou na te Karaiti, me te mea ano ko te Atua tenei kei roto i a matou e karanga ana; ko matou hei whakakapi mo te Karaiti ki te tohe atu kia koutou, kia hohia ta koutou rongo ki te Atua.

Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, forat vi i ham skal bli rettferdige for Gud.

Ko ia, kihai nei i matau ki te hara, meinga ana hei hara mo tatou, kia meinga ai tatou ko te tika o te Atua i roto i a ia.