Song of Solomon 2

ego flos campi et lilium convallium

Jeg er Sarons blomst, dalenes lilje.

sicut lilium inter spinas sic amica mea inter filias

Som en lilje blandt torner, så er min venninne blandt de unge kvinner.

sicut malum inter ligna silvarum sic dilectus meus inter filios sub umbra illius quam desideraveram sedi et fructus eius dulcis gutturi meo

Som et epletre blandt skogens trær, så er min elskede blandt de unge menn; i hans skygge lyster det mig å sitte, og hans frukt er søt for min gane.

introduxit me in cellam vinariam ordinavit in me caritatem

Han har ført mig til vinhuset, og hans banner over mig er kjærlighet.

fulcite me floribus stipate me malis quia amore langueo

Styrk mig med druekaker, kveg mig med epler! For jeg er syk av kjærlighet.

leva eius sub capite meo et dextera illius amplexabitur me

Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høire favner mig.

adiuro vos filiae Hierusalem per capreas cervosque camporum ne suscitetis neque evigilare faciatis dilectam quoadusque ipsa velit

Jeg ber eder inderlig, I Jerusalems døtre, ved rådyrene eller ved hindene på marken, at I ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!

vox dilecti mei ecce iste venit saliens in montibus transiliens colles

Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.

similis est dilectus meus capreae hinuloque cervorum en ipse stat post parietem nostrum despiciens per fenestras prospiciens per cancellos

Min elskede ligner et rådyr eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg; han kikker gjennem vinduene, gjennem gitteret ser han inn.

et dilectus meus loquitur mihi surge propera amica mea formonsa mea et veni

Min elskede tar til orde og sier til mig: Stå op, min venninne, du min fagre, og kom ut!

iam enim hiemps transiit imber abiit et recessit

For se, nu er vinteren omme, regnet har draget forbi og er borte;

flores apparuerunt in terra tempus putationis advenit vox turturis audita est in terra nostra

blomstene kommer til syne i landet, sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt sig høre i vårt land;

ficus protulit grossos suos vineae florent dederunt odorem surge amica mea speciosa mea et veni

fikentreets frukter tar til å rødme, og vintrærnes blomster dufter. Stå op, kom, min venninne, du min fagre, så kom da!

columba mea in foraminibus petrae in caverna maceriae ostende mihi faciem tuam sonet vox tua in auribus meis vox enim tua dulcis et facies tua decora

Du min due i bergrevnene, i fjellveggens ly! La mig se din skikkelse, la mig høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse fager.

capite nobis vulpes vulpes parvulas quae demoliuntur vineas nam vinea nostra floruit

Fang revene for oss, de små rever som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.

dilectus meus mihi et ego illi qui pascitur inter lilia

Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blandt liljene.

donec adspiret dies et inclinentur umbrae revertere similis esto dilecte mi capreae aut hinulo cervorum super montes Bether

Innen dagen blir sval og skyggene flyr, vend om, min elskede, lik et rådyr eller en ung hjort på de kløftede fjell!