Ecclesiastes 1

Bunlar Yeruşalim’de krallık yapan Davut oğlu Vaiz’in sözleridir:

Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.

“Her şey boş, bomboş, bomboş!” diyor Vaiz.

Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.

Ne kazancı var insanın Güneşin altında harcadığı onca emekten?

Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?

Kuşaklar gelir, kuşaklar geçer, Ama dünya sonsuza dek kalır.

Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.

Güneş doğar, güneş batar, Hep doğduğu yere koşar.

Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.

Rüzgar güneye gider, kuzeye döner, Döne döne eserek Hep aynı yolu izler.

Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.

Bütün ırmaklar denize akar, Yine de deniz dolmaz. Irmaklar hep çıktıkları yere döner.

Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.

Her şey yorucu, Sözcüklerle anlatılamayacak kadar. Göz görmekle doymuyor, Kulak işitmekle dolmuyor.

Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

Önce ne olduysa, yine olacak. Önce ne yapıldıysa, yine yapılacak. Güneşin altında yeni bir şey yok.

Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.

Var mı kimsenin, “Bak bu yeni!” diyebileceği bir şey? Her şey çoktan, bizden yıllar önce de vardı.

Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.

Geçmiş kuşaklar anımsanmıyor, Gelecek kuşaklar da kendilerinden sonra gelenlerce anımsanmayacak.

Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.

Ben Vaiz, Yeruşalim’de İsrail kralıyken

Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,

kendimi göklerin altında yapılan her şeyi bilgece araştırıp incelemeye adadım. Tanrı’nın uğraşsınlar diye insanlara verdiği çetin bir zahmettir bu.

og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

Güneşin altında yapılan bütün işleri gördüm; hepsi boştur, rüzgarı kovalamaya kalkışmaktır!

Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.

Eğri olan doğrultulamaz, eksik olan sayılamaz.

Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.

[] Kendi kendime, “İşte, bilgeliğimi benden önce Yeruşalim’de krallık yapan herkesten çok artırdım” dedim, “Alabildiğine bilgi ve bilgelik edindim.”

Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.

Kendimi bilgi ve bilgeliği, deliliği ve akılsızlığı anlamaya adadım. Gördüm ki, bu da yalnızca rüzgarı kovalamaya kalkışmakmış.

Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.

Çünkü çok bilgelik çok keder doğurur, bilgi arttıkça acı da artar.

For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.