Ecclesiastes 1

Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.

Bunlar Yeruşalim’de krallık yapan Davut oğlu Vaiz’in sözleridir:

Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.

“Her şey boş, bomboş, bomboş!” diyor Vaiz.

Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?

Ne kazancı var insanın Güneşin altında harcadığı onca emekten?

Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.

Kuşaklar gelir, kuşaklar geçer, Ama dünya sonsuza dek kalır.

Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.

Güneş doğar, güneş batar, Hep doğduğu yere koşar.

Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.

Rüzgar güneye gider, kuzeye döner, Döne döne eserek Hep aynı yolu izler.

Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.

Bütün ırmaklar denize akar, Yine de deniz dolmaz. Irmaklar hep çıktıkları yere döner.

Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

Her şey yorucu, Sözcüklerle anlatılamayacak kadar. Göz görmekle doymuyor, Kulak işitmekle dolmuyor.

Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.

Önce ne olduysa, yine olacak. Önce ne yapıldıysa, yine yapılacak. Güneşin altında yeni bir şey yok.

Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.

Var mı kimsenin, “Bak bu yeni!” diyebileceği bir şey? Her şey çoktan, bizden yıllar önce de vardı.

Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.

Geçmiş kuşaklar anımsanmıyor, Gelecek kuşaklar da kendilerinden sonra gelenlerce anımsanmayacak.

Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,

Ben Vaiz, Yeruşalim’de İsrail kralıyken

og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

kendimi göklerin altında yapılan her şeyi bilgece araştırıp incelemeye adadım. Tanrı’nın uğraşsınlar diye insanlara verdiği çetin bir zahmettir bu.

Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.

Güneşin altında yapılan bütün işleri gördüm; hepsi boştur, rüzgarı kovalamaya kalkışmaktır!

Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.

Eğri olan doğrultulamaz, eksik olan sayılamaz.

Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.

[] Kendi kendime, “İşte, bilgeliğimi benden önce Yeruşalim’de krallık yapan herkesten çok artırdım” dedim, “Alabildiğine bilgi ve bilgelik edindim.”

Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.

Kendimi bilgi ve bilgeliği, deliliği ve akılsızlığı anlamaya adadım. Gördüm ki, bu da yalnızca rüzgarı kovalamaya kalkışmakmış.

For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.

Çünkü çok bilgelik çok keder doğurur, bilgi arttıkça acı da artar.