Psalms 39

Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David.

pro victoria Idithun canticum David dixi custodiam vias meas ne peccem in lingua mea custodiam os meum silentio donec est impius contra me

Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine.

obmutui silentio tacui de bono et dolor meus conturbatus est

Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.

incaluit cor meum in medio mei in meditatione mea incensus sum igni

Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge:

locutus sum lingua mea ostende mihi Domine finem meum et mensuram dierum meorum quae sit ut sciam quid mihi desit

La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!

ecce breves posuisti dies meos et vita mea quasi non sit in conspectu tuo omnia enim vanitas omnis homo stans semper

Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. Sela.

tantum in imagine ambulat homo tantum frustra turbatur congregat et ignorat cui dimittat ea

Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn.

nunc ergo quid expecto Domine praestolatio mea tu es

Og nu, hvad håper jeg på Herre? - Mitt håp står til dig.

ab omnibus iniquitatibus meis libera me obprobrium stulto ne ponas me

Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!

obmutui non aperiam os meum quia tu fecisti

Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.

tolle a me plagas tuas

Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.

a contentione manus tuae ego consumptus sum in increpationibus pro iniquitate corripuisti virum et posuisti quasi tineam desiderabilia eius verumtamen vanitas omnis homo semper

Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. Sela.

audi orationem meam Domine et clamorem meum exaudi ad lacrimam meam ne obsurdescas quia advena ego sum apud te et peregrinus sicut omnes patres mei

Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre. Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere!

parce mihi ut rideam antequam vadam et non subsistam