Psalms 120

En sang ved festreisene. Til Herren ropte jeg i min nød, og han svarte mig.

Sıkıntıya düşünce RAB’be seslendim; Yanıtladı beni.

Herre, fri min sjel fra en løgnaktig lebe, fra en falsk tunge!

Ya RAB, kurtar canımı yalancı dudaklardan, Aldatıcı dillerden!

Hvad vil han gi dig, og hvad mere vil han gi dig, du falske tunge?

Ey aldatıcı dil, RAB ne verecek sana, Daha ne verecek?

Voldsmannens skarpe piler og glør av gyvelbusken.

Yiğidin sivri oklarıyla Retem çalısından alevli korlar!

Ve mig, at jeg lever som fremmed iblandt Mesek, at jeg bor ved Kedars telt!

Vay bana, Meşek’te garip kaldım sanki, Kedar çadırları arasında oturdum.

Lenge nok har min sjel bodd hos dem som hater fred.

Fazla kaldım Barıştan nefret edenler arasında.

Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de ferdige til krig.

Ben barış yanlısıyım, Ama söze başladığımda, Onlar savaşa kalkıyor!