Psalms 39

(Til sangmesteren. Til Jedutun. En salme af David.) Jeg sagde: "Mine Veje vil jeg vogte på, så jeg ikke synder med Tungen; min Mund vil jeg holde i Tømme, så længe den gudløse er mig nær!"

(Către mai marele cîntăreţilor: Către Iedutun. Un psalm al lui David.) Ziceam: ,,Voi veghea asupra căilor mele, ca să nu păcătuiesc cu limba; îmi voi pune frîu gurii, cît va sta cel rău înaintea mea.``

Jeg var stum og tavs, jeg tav for at undgå tomme Ord, men min Smerte naged,

Am stat mut, în tăcere; am tăcut, măcar că eram nenorocit; şi totuş durerea mea nu era mai puţin mare.

mit Hjerte brændte i Brystet, Ild lued op, mens jeg grunded; da talte jeg med min Tunge.

Îmi ardea inima în mine, un foc lăuntric mă mistuia; şi atunci mi -a venit cuvîntul pe limbă, şi am zis:

Lær mig, HERRE, at kende mit Endeligt, det Mål af Dage, jeg har, lad mig kende, hvor snart jeg skal bort!

,,Doamne, spune-mi care este sfîrşitul vieţii mele, care este măsura zilelor mele, ca să ştiu cît de trecător sînt.``

Se, i Håndsbredder målte du mine Dage ud, mit Liv er som intet for dig, som et Åndepust står hvert Menneske der. - Sela.

Iată că zilele mele sînt cît un lat de mînă, şi viaţa mea este ca o nimica înaintea Ta. Da, orice om este doar o suflare, oricît de bine s'ar ţinea. -

Kun som en Skygge er Menneskets Vandring, kun Tomhed er deres Travlhed; de samler og ved ej, hvem der får det.

Da, omul umblă ca o umbră, se frămîntă degeaba, strînge la comori, şi nu ştie cine le va lua.

Hvad bier jeg, Herre, da efter? Mit Håb står ene til dig.

Acum, Doamne, ce mai pot nădăjdui eu? În Tine îmi este nădejdea

Fri mig for al min Synd, gør mig ikke til Spot for Dårer!

Izbăveşte-mă de toate fărădelegile mele! Nu mă face de ocara celui nebun!

Jeg tier og åbner ikke min Mund, du voldte det jo.

Stau mut, nu deschid gura, căci Tu lucrezi.

Borttag din Plage fra mig, under din vældige Hånd går jeg til.

Abate-Ţi loviturile dela mine! Îmi iese sufletul supt loviturile mînii Tale.

Når du tugter en Mand med Straf for hans Brøde, smuldrer du hans Herlighed hen som Møl; kun et Åndepust er hvert Menneske. - Sela.

Tu pedepseşti pe om, şi -l loveşti pentru fărădelegea lui: îi prăpădeşti, ca molia, ce are el mai scump. Da, orice om este doar o suflare.

Hør, o HERRE, min Bøn og lyt til mit Skrig, til mine Tårer tie du ej! Thi en fremmed er jeg hos dig, en Gæst som alle mine Fædre.

Ascultă-mi rugăciunea, Doamne, şi pleacă-Ţi urechea la strigătele mele! Nu tăcea în faţa lacrămilor mele! Căci sînt un străin înaintea Ta, un pribeag, ca toţi părinţii mei.

Se bort fra mig, så jeg kvæges, før jeg går bort og ej mer er til!

Abate-Ţi privirea dela mine, şi lasă-mă să răsuflu, pînă nu mă duc şi să nu mai fiu!