Psalms 39

Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David.

Karar verdim: “Adımlarıma dikkat edeceğim, Dilimi günahtan sakınacağım; Karşımda kötü biri oldukça, Ağzıma gem vuracağım.”

Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine.

Dilimi tutup sustum, Hep kaçındım konuşmaktan, yararı olsa bile. Acım alevlendi,

Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.

Yüreğim tutuştu içimde, Ateş aldı derin derin düşünürken, Şu sözler döküldü dilimden:

Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge:

“Bildir bana, ya RAB, sonumu, Sayılı günlerimi; Bileyim ömrümün ne kadar kısa olduğunu!

La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!

Yalnız bir karış ömür verdin bana, Hiç kalır hayatım senin önünde. Her insan bir soluktur sadece, En güçlü çağında bile. Sela

Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. Sela.

“Bir gölge gibi dolaşır insan, Boş yere çırpınır, Mal biriktirir, kime kalacağını bilmeden.

Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn.

“Ne bekleyebilirim şimdi, ya Rab? Umudum sende.

Og nu, hvad håper jeg på Herre? - Mitt håp står til dig.

Kurtar beni bütün isyanlarımdan, Aptalların hakaretine izin verme.

Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!

Sustum, açmayacağım ağzımı; Çünkü sensin bunu yapan.

Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.

Uzaklaştır üzerimden yumruklarını, Tokadının altında mahvoldum.

Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.

Sen insanı suçundan ötürü Azarlayarak yola getirirsin, Güve gibi tüketirsin sevdiği şeyleri. Her insan bir soluktur sadece. Sela

Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. Sela.

“Duamı işit, ya RAB, Kulak ver yakarışıma, Gözyaşlarıma kayıtsız kalma! Çünkü ben bir garibim senin yanında, Bir yabancı, atalarım gibi.

Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre. Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere!

Uzaklaştır üzerimden bakışlarını, Göçüp yok olmadan mutlu olayım!”