Psalms 137

super flumina Babylonis ibi sedimus et flevimus cum recordaremur Sion

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

super salices in medio eius suspendimus citharas nostras

På vidjene der hengte vi våre harper;

quoniam ibi interrogaverunt nos qui captivos duxerunt nos verba carminis et qui adfligebant nos laeti canite nobis de canticis Sion

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

quomodo cantabimus canticum Domini in terra aliena

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

si oblitus fuero tui Hierusalem in oblivione sit dextera mea

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

adhereat lingua mea gutturi meo si non recordatus fuero tui si non praeposuero Hierusalem in principio laetitiae meae

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

memento Domine filiorum Edom in diem Hierusalem dicentium evacuate evacuate usque ad fundamentum eius

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

filia Babylon vastata beatus qui retribuet tibi vicissitudinem tuam quam retribuisti nobis

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

beatus qui tenebit et adlidet parvulos tuos ad petram

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.