Psalms 137

Pe malurile rîurilor Babilonului, şedeam jos şi plîngeam, cînd ne aduceam aminte de Sion.

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

În sălciile din ţinutul acela ne atîrnaserăm arfele.

På vidjene der hengte vi våre harper;

Căci acolo, biruitorii noştri ne cereau cîntări, şi asupritorii noştri ne cereau bucurie, zicînd: ,,Cîntaţi-ne cîteva din cîntările Sionului!`` -

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

Cum să cîntăm noi cîntările Domnului pe un pămînt străin?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

Dacă te voi uita, Ierusalime, să-şi uite dreapta mea destoinicia ei!

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

Să mi se lipească limba de cerul gurii, dacă nu-mi voi aduce aminte de tine, dacă nu voi face din Ierusalim culmea bucuriei mele!

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

Adu-Ţi aminte, Doamne, de copiii Edomului, cari, în ziua nenorocirii Ierusalimului, ziceau: ,,Radeţi -l, radeţi -l din temelii!``

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Ah! fiica Babilonului, sortită pustiirii, ferice de cine-ţi va întoarce la fel răul pe care ni l-ai făcut!

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

Ferice de cine va apuca pe pruncii tăi, şi -i va zdrobi de stîncă!

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.