Psalms 94

Ya RAB, öç alıcı Tanrı, Saç ışığını, ey öç alıcı Tanrı!

Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet!

Kalk, ey yeryüzünün yargıcı, Küstahlara hak ettikleri cezayı ver!

Reis dig, du jordens dommer, la gjengjeldelse komme over de overmodige!

Kötüler ne zamana dek, ya RAB, Ne zamana dek sevinip coşacak?

Hvor lenge skal de ugudelige, Herre, hvor lenge skal de ugudelige fryde sig?

Ağızlarından küstahlık dökülüyor, Suç işleyen herkes övünüyor.

De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord.

Halkını eziyorlar, ya RAB, Kendi halkına eziyet ediyorlar.

Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de.

Dulu, garibi boğazlıyor, Öksüzleri öldürüyorlar.

Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de.

“RAB görmez” diyorlar, “Yakup’un Tanrısı dikkat etmez.”

Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt.

Ey halkın içindeki budalalar, dikkat edin; Ey aptallar, ne zaman akıllanacaksınız?

Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke?

Kulağı yaratan işitmez mi? Göze biçim veren görmez mi?

Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se?

Ulusları yola getiren yargılamaz mı? İnsanı eğiten bilmez mi?

Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand?

[] RAB insanın düşüncelerinin Boş olduğunu bilir.

Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomhet.

Ne mutlu, ya RAB, yola getirdiğin, Yasanı öğrettiğin insana!

Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov

Kötüler için çukur kazılıncaya dek, Onu sıkıntılı günlerden kurtarıp rahatlatırsın.

for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige.

Çünkü RAB halkını reddetmez, Kendi halkını terk etmez.

For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv;

Adalet yine doğruluk üzerine kurulacak, Yüreği temiz olan herkes ona uyacak.

for dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de opriktige av hjertet skal gi den medhold.

Kötülere karşı beni kim savunacak? Kim benim için suçlulara karşı duracak?

Hvem reiser sig for mig imot de onde? Hvem stiller sig frem for mig imot dem som gjør urett?

RAB yardımcım olmasaydı, Şimdiye dek sessizlik diyarına göçmüştüm bile.

Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet.

“Ayağım kayıyor” dediğimde, Sevgin ayakta tutar beni, ya RAB.

Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre!

Kaygılar içimi sarınca, Senin avutmaların gönlümü sevindirir.

Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange, da husvaler din trøst min sjel.

Yasaya dayanarak haksızlık yapan koltuk sahibi Seninle bağdaşır mı?

Har vel fordervelsens domstol noget samfund med dig, der hvor de skaper urett under skinn av rett?

Onlar doğruya karşı birleşiyor, Suçsuzu ölüme mahkûm ediyorlar.

De slår sig skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig.

Ama RAB bana kale oldu, Tanrım sığındığım kaya oldu.

Da blir Herren mig en borg, og min Gud min tilflukts klippe.

Tanrımız RAB yaptıkları kötülüğü Kendi başlarına getirecek, Kötülükleri yüzünden köklerini kurutacak, Evet, köklerini kurutacak.

Og han lar deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem; ja, Herren vår Gud skal utrydde dem.