Psalms 78

Dinle, ey halkım, öğrettiklerimi, Kulak ver ağzımdan çıkan sözlere.

En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!

[] Özdeyişlerle söze başlayacağım, Eski sırları anlatacağım,

Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.

Duyduğumuzu, bildiğimizi, Atalarımızın bize anlattığını.

Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,

Torunlarından bunları gizlemeyeceğiz; RAB’bin övgüye değer işlerini, Gücünü, yaptığı harikaları Gelecek kuşağa duyuracağız.

det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.

RAB Yakup soyuna koşullar bildirdi, İsrail’e yasa koydu. Bunları çocuklarına öğretsinler diye Atalarımıza buyruk verdi.

Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,

Öyle ki, gelecek kuşak, yeni doğacak çocuklar bilsinler, Onlar da kendi çocuklarına anlatsınlar,

forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn

Tanrı’ya güven duysunlar, Tanrı’nın yaptıklarını unutmasınlar, O’nun buyruklarını yerine getirsinler;

og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud

Ataları gibi inatçı, başkaldırıcı, Yüreği kararsız, Tanrı’ya sadakatsiz bir kuşak olmasınlar.

og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.

Oklarla, yaylarla kuşanmış Efrayimoğulları Savaş günü sırtlarını döndüler.

Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.

Tanrı’nın antlaşmasına uymadılar, O’nun yasasına göre yaşamayı reddettiler.

De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,

Unuttular O’nun işlerini, Kendilerine gösterdiği harikaları.

og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.

[] Mısır’da, Soan bölgesinde Tanrı harikalar yapmıştı atalarının önünde.

For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark.

[] Denizi yarıp geçirmişti onları, Bir duvar gibi ayakta tutmuştu suları.

Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.

[] Gündüz bulutla, Gece ateş ışığıyla onlara yol göstermişti.

Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.

[] Çölde kayaları yarmış, Sanki dipsiz kaynaklardan Onlara kana kana su içirmişti.

Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.

Kayadan akarsular fışkırtmış, Suları ırmak gibi akıtmıştı.

Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.

Ama onlar çölde Yüceler Yücesi’ne başkaldırarak Günah işlemeye devam ettiler.

Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.

[] Canlarının çektiği yiyeceği isteyerek İçlerinde Tanrı’yı denediler.

Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.

“Tanrı çölde sofra kurabilir mi?” diyerek, Tanrı’ya karşı konuştular.

Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?

“Bak, kayaya vurunca sular fışkırdı, Dereler taştı. Peki, ekmek de verebilir mi, Et sağlayabilir mi halkına?”

Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?

RAB bunu duyunca çok öfkelendi, Yakup’a ateş püskürdü, Öfkesi tırmandı İsrail’e karşı;

Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,

Çünkü Tanrı’ya inanmıyorlardı, O’nun kurtarıcılığına güvenmiyorlardı.

fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.

Yine de RAB buyruk verdi bulutlara, Kapaklarını açtı göklerin;

Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.

[] Man yağdırdı onları beslemek için, Göksel tahıl verdi onlara.

Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.

Meleklerin ekmeğini yedi her biri, Doyasıya yiyecek gönderdi onlara.

Englebrød åt enhver; han sendte dem næring til mette.

Doğu rüzgarını estirdi göklerde, Gücüyle güney rüzgarına yol gösterdi.

Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.

Toz gibi et yağdırdı başlarına, Deniz kumu kadar kuş;

Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,

Ordugahlarının ortasına, Konakladıkları yerin çevresine düşürdü.

og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.

Yediler, tıka basa doydular, İsteklerini yerine getirdi Tanrı.

Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.

Ancak onlar isteklerine doymadan, Daha ağızları doluyken,

De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,

Tanrı’nın öfkesi parladı üzerlerine. En güçlülerini öldürdü, Yere serdi İsrail yiğitlerini.

da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.

Yine de günah işlemeye devam ettiler, O’nun harikalarına inanmadılar.

Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.

Bu yüzden Tanrı onların günlerini boşluk, Yıllarını dehşet içinde bitirdi.

Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.

Tanrı onları öldürdükçe O’na yönelmeye, İstekle O’nu yeniden aramaya başlıyorlardı.

Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud

Tanrı’nın kayaları olduğunu, Yüce Tanrı’nın kurtarıcıları olduğunu anımsıyorlardı.

og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.

Oysa ağızlarıyla O’na yaltaklanıyor, Dilleriyle yalan söylüyorlardı.

Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.

[] O’na yürekten bağlı değillerdi, Antlaşmasına sadık kalmadılar.

Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.

Yine de Tanrı sevecendi, Suçlarını bağışlıyor, onları yok etmiyordu; Çok kez öfkesini tuttu, Bütün gazabını göstermedi.

Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.

Onların yalnızca insan olduğunu anımsadı, Geçip giden, dönmeyen bir rüzgar gibi.

Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.

Çölde kaç kez O’na başkaldırdılar, Issız yerlerde O’nu gücendirdiler!

Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!

Defalarca denediler Tanrı’yı, İncittiler İsrail’in Kutsalı’nı.

Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.

Anımsamadılar O’nun güçlü elini, Kendilerini düşmandan kurtardığı günü,

De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,

Mısır’da gösterdiği belirtileri, Soan bölgesinde yaptığı şaşılası işleri.

han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.

[] Mısır’ın kanallarını kana çevirdi, Sularını içemediler.

Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.

[] [] Gönderdiği at sinekleri yedi halkı, Gönderdiği kurbağalar yok etti ülkeyi.

Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.

[] Ekinlerini tırtıllara, Emeklerinin ürününü çekirgelere verdi.

Og han gav gnageren deres grøde og gresshoppen deres høst.

[] Asmalarını doluyla, Yabanıl incir ağaçlarını iri dolu taneleriyle yok etti.

Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.

Büyükbaş hayvanlarını kırgına, Küçükbaş hayvanlarını yıldırıma teslim etti.

Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.

Üzerlerine kızgın öfkesini, Gazap, hışım, bela Ve bir alay kötülük meleği gönderdi.

Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.

Yol verdi öfkesine, Canlarını ölümden esirgemedi, Onları salgın hastalığın pençesine düşürdü.

Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.

[] Mısır’da bütün ilk doğanları, Ham’ın çadırlarında bütün ilk çocukları vurdu.

Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.

[] Kendi halkını davar gibi götürdü, Çölde onları bir sürü gibi güttü.

Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.

[] Onlara güvenlik içinde yol gösterdi, korkmadılar; Düşmanlarınıysa deniz yuttu.

Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.

[] Böylece onları kendi kutsal topraklarının sınırına, Sağ elinin kazandığı dağlık bölgeye getirdi.

Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.

[] Önlerinden ulusları kovdu, Mülk olarak topraklarını İsrail oymakları arasında bölüştürdü. Halkını konutlarına yerleştirdi.

Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.

[] Ama onlar yüce Tanrı’yı denediler, O’na başkaldırdılar, Koşullarına uymadılar.

Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.

Döneklik edip ataları gibi ihanet ettiler, Güvenilmez bir yay gibi bozuk çıktılar.

De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.

Puta taptıkları yerlerle O’nu kızdırdılar, Putlarıyla O’nu kıskandırdılar.

Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.

Tanrı bunları duyunca çok öfkelendi, İsrail’i büsbütün reddetti.

Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.

[] İnsanlar arasında kurduğu çadırı, Şilo’daki konutunu terk etti.

Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.

[] Kudretini tutsaklığa, Görkemini düşman eline teslim etti.

Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.

Halkını kılıç önüne sürdü, Öfkesini kendi halkından çıkardı.

Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.

Gençlerini ateş yuttu, Kızlarına düğün türküsü söylenmez oldu.

Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.

Kâhinleri kılıç altında öldü, Dul kadınları ağlayamadı.

Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål.

O zaman Rab uykudan uyanır gibi, Şarabın rehavetinden ayılan bir yiğit gibi oldu.

Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.

Düşmanlarını püskürttü, Onları sonsuz utanca boğdu.

Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.

Tanrı Yusuf soyunu reddetti, Efrayim oymağını seçmedi;

Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,

Ancak Yahuda oymağını, Sevdiği Siyon Dağı’nı seçti.

men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.

Tapınağını doruklar gibi, Sonsuzluk için kurduğu yeryüzü gibi yaptı.

Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.

[] Kulu Davut’u seçti, Onu koyun ağılından aldı.

Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;

Halkı Yakup’u, kendi halkı İsrail’i gütmek için, Onu yavru kuzuların ardından getirdi.

fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.

Böylece Davut onlara dürüstçe çobanlık etti, Becerikli elleriyle onlara yol gösterdi.

Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.