Psalms 77

Yüksek sesle Tanrı’ya yakarıyorum, Haykırıyorum beni duysun diye.

Til sangmesteren, for Jedutun; av Asaf; en salme.

Sıkıntılı günümde Rab’be yönelir, Gece hiç durmadan ellerimi açarım, Gönlüm avunmaz bir türlü.

Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.

Tanrı’yı anımsayınca inlerim, Düşündükçe içim daralır. Sela

På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.

Açık tutuyorsun göz kapaklarımı, Sıkıntıdan konuşamıyorum.

Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.

Geçmiş günleri, Yıllar öncesini düşünüyorum.

Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.

Gece ilahilerimi anacağım, Kendi kendimle konuşacağım, İnceden inceye soracağım:

Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.

“Rab sonsuza dek mi bizi reddedecek? Lütfunu bir daha göstermeyecek mi?

Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.

Sevgisi sonsuza dek mi yok oldu? Sözü geçerli değil mi artık?

Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?

Tanrı unuttu mu acımayı? Sevecenliğinin yerini öfke mi aldı?” Sela

Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?

Sonra kendi kendime, “İşte benim derdim bu!” dedim, “Yüceler Yücesi gücünü göstermiyor artık.”

Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.

RAB’bin işlerini anacağım, Evet, geçmişteki harikalarını anacağım.

Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

Yaptıkları üzerinde derin derin düşüneceğim, Bütün işlerinin üzerinde dikkatle duracağım.

Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

Ey Tanrı, yolun kutsaldır! Hangi ilah Tanrı kadar uludur?

Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.

Harikalar yaratan Tanrı sensin, Halklar arasında gücünü gösterdin.

Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?

Güçlü bileğinle kendi halkını, Yakup ve Yusuf oğullarını kurtardın. Sela

Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.

Sular seni görünce, ey Tanrı, Sular seni görünce çalkalandı, Enginler titredi.

Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.

Bulutlar suyunu boşalttı, Gökler gürledi, Her yanda okların uçuştu.

Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.

Kasırgada gürleyişin duyuldu, Şimşekler dünyayı aydınlattı, Yer titreyip sarsıldı.

Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.

Kendine denizde, Derin sularda yollar açtın, Ama ayak izlerin belli değildi.

Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

Musa ve Harun’un eliyle Halkını bir sürü gibi güttün.

Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent. Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.