Psalms 139

Ya RAB, sınayıp tanıdın beni.

Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig.

Oturup kalkışımı bilirsin, Niyetimi uzaktan anlarsın.

Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra.

Gittiğim yolu, yattığım yeri inceden inceye elersin, Bütün yaptıklarımdan haberin var.

Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.

Daha sözü ağzıma almadan, Söyleyeceğim her şeyi bilirsin, ya RAB.

For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen.

Beni çepeçevre kuşattın, Elini üzerime koydun.

Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig.

Kaldıramam böylesi bir bilgiyi, Başa çıkamam, erişemem.

Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke.

Nereye gidebilirim senin Ruhun’dan, Nereye kaçabilirim huzurundan?

Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?

Göklere çıksam, oradasın, Ölüler diyarına yatak sersem, yine oradasın.

Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der.

Seherin kanatlarını alıp uçsam, Denizin ötesine konsam,

Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense,

Orada bile elin yol gösterir bana, Sağ elin tutar beni.

så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast.

Desem ki, “Karanlık beni kaplasın, Çevremdeki aydınlık geceye dönsün.”

Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt -

Karanlık bile karanlık sayılmaz senin için, Gece, gündüz gibi ışıldar, Karanlıkla aydınlık birdir senin için.

så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset.

İç varlığımı sen yarattın, Annemin rahminde beni sen ördün.

For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv.

Sana övgüler sunarım, Çünkü müthiş ve harika yaratılmışım. Ne harika işlerin var! Bunu çok iyi bilirim.

Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel.

Gizli yerde yaratıldığımda, Yerin derinliklerinde örüldüğümde, Bedenim senden gizli değildi.

Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp.

Henüz döl yatağındayken gözlerin gördü beni; Bana ayrılan günlerin hiçbiri gelmeden, Hepsi senin kitabına yazılmıştı.

Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet.

Hakkımdaki düşüncelerin ne değerli, ey Tanrı, Sayıları ne çok!

Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer!

Kum tanelerinden fazladır saymaya kalksam. Uyanıyorum, hâlâ seninleyim.

Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.

Ey Tanrı, keşke kötüleri öldürsen! Ey eli kanlı insanlar, uzaklaşın benden!

Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig -

Çünkü senin için kötü konuşuyorlar, Adını kötüye kullanıyor düşmanların.

de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender!

Ya RAB, nasıl tiksinmem senden tiksinenlerden? Nasıl iğrenmem sana başkaldıranlardan?

Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig?

Onlardan tümüyle nefret ediyor, Onları düşman sayıyorum.

Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.

Ey Tanrı, yokla beni, tanı yüreğimi, Sına beni, öğren kaygılarımı.

Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker,

Bak, seni gücendiren bir yönüm var mı, Öncülük et bana sonsuz yaşam yolunda!

og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!