Psalms 12

Kurtar beni, ya RAB, sadık kulun kalmadı, Güvenilir insanlar yok oldu.

Til sangmesteren, efter Sjeminit; en salme av David.

Herkes birbirine yalan söylüyor, Dalkavukluk, ikiyüzlülük ediyor.

Frels, Herre! for de fromme er borte, de trofaste er forsvunnet blandt menneskenes barn.

Sustursun RAB dalkavukların ağzını, Büyüklenen dilleri.

Løgn taler de, hver med sin næste, med falske leber; med tvesinnet hjerte taler de.

Onlar ki, “Dilimizle kazanırız, Dudaklarımız emrimizde, Kim bize efendilik edebilir?” derler.

Herren utrydde alle falske leber, den tunge som taler store ord,

“Şimdi kalkacağım” diyor RAB, “Çünkü mazlumlar eziliyor, Yoksullar inliyor, Özledikleri kurtuluşu vereceğim onlara.”

dem som sier: Ved vår tunge skal vi få overhånd, våre leber er med oss, hvem er herre over oss?

RAB’bin sözleri pak sözlerdir; Toprak ocakta eritilmiş, Yedi kez arıtılmış gümüşe benzer.

For de elendiges ødeleggelses skyld, for de fattiges sukks skyld vil jeg nu reise mig, sier Herren; jeg vil gi dem frelse som stunder efter den.

Sen onları koru, ya RAB, Bu kötü kuşaktan hep uzak tut!

Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, syv ganger renset.

İnsanlar arasında alçaklık rağbet görünce, Kötüler her yanda dolaşır oldu.

Du, Herre, vil bevare dem, du vil vokte dem for denne slekt evindelig. Rundt omkring svermer de ugudelige, når skarn er ophøiet blandt menneskenes barn.