Psalms 10

Ya RAB, neden uzak duruyorsun, Sıkıntılı günlerde kendini gizliyorsun?

Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?

Kötüler gururla mazlumları avlıyor, Mazlumlar kötülerin kurduğu tuzağa düşüyor.

Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.

Kötü insan içindeki isteklerle övünür, Açgözlü insan RAB’be lanet okur, O’nu hor görür.

For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.

Kendini beğenmiş kötü insan Tanrı’ya yönelmez, Hep, “Tanrı yok!” diye düşünür.

Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.

Kötülerin yolları her zaman başarıya götürür. Öyle yücedir ki senin yargıların, Kötüler anlayamaz, düşmanına burun kıvırır.

Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.

İçinden, “Ben sarsılmam” der, “Hiçbir zaman sıkıntıya düşmem.”

Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.

[] Ağzı lanet, hile ve zulüm dolu, Dilinin altında kötülük ve fesat saklı.

Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.

Köylerin çevresinde pusu kurar, Masumu gizli yerlerde öldürür, Çaresizi sinsice gözler.

Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.

Gizli yerlerde pusuya yatar Çalılıktaki aslan gibi, Kapmak için mazlumu bekler Ve ağına düşürüp yakalar.

Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.

Kurbanları çaresiz çöker, Saldıranın üstün gücü altında ezilir.

Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.

Kötü insan içinden, “Tanrı unuttu” der, “Örttü yüzünü, asla göremez.”

Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.

Kalk, ya RAB, kaldır elini, ey Tanrı! Mazlumları unutma!

Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!

Neden kötü insan seni hor görsün, İçinden, “Tanrı hesap sormaz” desin?

Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?

Oysa sen sıkıntı ve acı çekenleri görürsün, Yardım etmek için onları izlersin; Çaresizler sana dayanır, Öksüzün yardımcısı sensin.

Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.

Kötünün, haksızın kolunu kır, Sormadık hesap kalmasın yaptığı kötülükten.

Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!

RAB sonsuza dek kral kalacak, Uluslar O’nun ülkesinden temizlenecek.

Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!

Mazlumların dileğini duyarsın, ya RAB, Yüreklendirirsin onları, Kulağın hep üzerlerinde;

De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til

Öksüze, düşküne hakkını vermek için, Bir daha dehşet saçmasın ölümlü insan.

for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.