Job 39

“Dağ keçilerinin ne zaman doğurduğunu biliyor musun? Geyiklerin yavruladığı zamanı sen mi gözlüyorsun?
Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,
Sen mi sayıyorsun doğuruncaya dek geçirdikleri ayları? Doğurdukları zamanı biliyor musun?
når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?
Çöküp yavrularını doğurur, Kurtulurlar sancılarından.
Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?
Güçlenir, kırda büyür yavrular, Gider, bir daha dönmezler.
Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
“Kim yaban eşeğini başı boş gönderdi, Kim bağlarını çözdü?
Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
Yurt olarak ona bozkırı, Barınak olarak tuzlayı verdim.
De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
Kentteki kargaşaya güler o, Sürücünün bağırdığını duymaz.
Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
Otlamak için tepeleri dolaşır, Yeşillik arar.
Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
“Yaban öküzü sana kulluk etmek ister mi? Geceyi senin yemliğinin yanında geçirir mi?
det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
Sabanla yarık açsın diye ona bağ vurabilir misin? Arkanda, ovalarda tırmık çeker mi?
Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
Çok güçlü diye ona bel bağlayabilir misin? Ağır işini ona bırakabilir misin?
Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
Ekinini getireceğine, Buğdayını harman yerinde toplayacağına güvenir misin?
Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
“Devekuşunun kanatları sevinçle dalgalanır, Ama leyleğin kanatları ve tüyleriyle kıyaslanamaz.
Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
Devekuşu yumurtalarını yere bırakır, Onları kumda ısıtır,
Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
Ayak altında ezilebileceklerini, Yabanıl hayvanlarca çiğnenebileceklerini düşünmez.
Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
Yavrularına sert davranır, kendinin değilmiş gibi, Çektiği zahmetin boşa gideceğine üzülmez.
Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
Çünkü Tanrı ona bilgelik bağışlamamış, Anlayıştan pay vermemiştir.
Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
Yine de koşmak için kabarınca Ata ve binicisine güler.
og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
“Sen mi ata güç verdin, Dalgalanan yeleyi boynuna giydirdin?
Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
Sen misin onu çekirge gibi sıçratan, Gururlu kişnemesiyle korku saçtıran?
For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
Ayakları toprağı şiddetle eşer, Gücünden ötürü sevinçle coşar, Savaşçının üstüne yürür.
Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
Korkuya güler, hiçbir şeyden yılmaz, Kılıç önünde geri adım atmaz.
Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
Ok kılıfı, parıldayan mızrak ve pala Üzerinde takırdar atın.
Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
Coşku ve heyecanla uzaklıkları yutar, Boru çalınca duramaz yerinde.
Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
Boru çaldıkça, ‘Hi!’ diye kişner, Savaş kokusunu, komutanların gürleyen sesini, Savaş çığlıklarını uzaklardan duyar.
Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
“Atmaca senin bilgeliğinle mi süzülüyor, Kanatlarını güneye doğru açıyor?
Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
Kartal senin buyruğunla mı yükseliyor, Yuvasını yükseklere kuruyor?
Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
Uçurum kenarlarında konaklıyor, Sivri kayalar onun kalesi.
Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
Oradan gözetliyor yiyeceğini, Gözleri avını uzaktan seçiyor.
Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
[] Onun yavruları kanla beslenir, Leşler neredeyse, o da oradadır.”
Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden? Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut. Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine. Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den. Og Herren blev ved å svare Job og sa: Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette! Da svarte Job Herren og sa: Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn. En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.