Job 10

“Yaşamımdan usandım, Özgürce yakınacak, İçimdeki acıyla konuşacağım.

Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.

Tanrı’ya: Beni suçlama diyeceğim, Ama söyle, niçin benimle çekişiyorsun.

Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!

Hoşuna mı gidiyor gaddarlık etmek, Kendi ellerinin emeğini reddedip Kötülerin tasarılarını onaylamak?

Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?

Sende insan gözü mü var? İnsanın gördüğü gibi mi görüyorsun?

Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?

Günlerin ölümlü birinin günleri gibi, Yılların insanın yılları gibi mi ki,

Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -

Suçumu arıyor, Günahımı araştırıyorsun?

siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,

Kötü olmadığımı, Senin elinden beni kimsenin kurtaramayacağını biliyorsun.

enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.

“Senin ellerin bana biçim verdi, beni yarattı, Şimdi dönüp beni yok mu edeceksin?

Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!

Lütfen anımsa, balçık gibi bana sen biçim verdin, Beni yine toprağa mı döndüreceksin?

Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!

Beni süt gibi dökmedin mi, Peynir gibi katılaştırmadın mı?

Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?

Bana et ve deri giydirdin, Beni kemiklerle, sinirlerle ördün.

Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.

Bana yaşam verdin, sevgi gösterdin, İlgin ruhumu korudu.

Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.

“Ama bunları yüreğinde gizledin, Biliyorum aklındakini:

Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:

Günah işleseydim, beni gözlerdin, Suçumu cezasız bırakmazdın.

Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;

Suçluysam, vay başıma! Suçsuzken bile başımı kaldıramıyorum, Çünkü utanç doluyum, çaresizim.

var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;

Başımı kaldırsam, aslan gibi beni avlar, Şaşılası gücünü yine gösterirsin üstümde.

og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;

Bana karşı yeni tanıklar çıkarır, Öfkeni artırırsın. Orduların dalga dalga üzerime geliyor.

du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.

“Niçin doğmama izin verdin? Keşke ölseydim, hiçbir göz beni görmeden!

Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;

Hiç var olmamış olurdum, Rahimden mezara taşınırdım.

jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.

Birkaç günlük ömrüm kalmadı mı? Beni rahat bırak da biraz yüzüm gülsün;

Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,

Dönüşü olmayan yere gitmeden önce, Karanlık ve ölüm gölgesi diyarına,

før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,

Zifiri karanlık diyarına, Ölüm gölgesi, kargaşa diyarına, Aydınlığın karanlığı andırdığı yere.”

et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!