Job 41

¿SACARÁS tú al leviathán con el anzuelo, Ó con la cuerda que le echares en su lengua?
Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?
¿Pondrás tú garfio en sus narices, Y horadarás con espinas su quijada?
Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.
¿Multiplicará él ruegos para contigo? ¿Hablaráte él lisonjas?
Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
¿Hará concierto contigo Para que lo tomes por siervo perpetuo?
Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
¿Jugarás tú con él como con pájaro, Ó lo atarás para tus niñas?
Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
¿Harán de él banquete los compañeros? ¿Partiránlo entre los mercaderes?
Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.
¿Cortarás tú con cuchillo su cuero, Ó con asta de pescadores su cabeza?
De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.
Pon tu mano sobre él; Te acordarás de la batalla, y nunca más tornarás.
Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.
He aquí que la esperanza acerca de él será burlada; Porque aun á su sola vista se desmayarán.
Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.
Nadie hay tan osado que lo despierte: ¿Quién pues podrá estar delante de mí?
Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.
¿Quién me ha anticipado, para que yo restituya? Todo lo que hay debajo del cielo es mío.
Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
Yo no callaré sus miembros, Ni lo de sus fuerzas y la gracia de su disposición.
Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.
¿Quién descubrirá la delantera de su vestidura? ¿Quién se llegará á él con freno doble?
På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.
¿Quién abrirá las puertas de su rostro? Los órdenes de sus dientes espantan.
Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.
La gloria de su vestido son escudos fuertes, Cerrados entre sí estrechamente.
Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.
El uno se junta con el otro, Que viento no entra entre ellos.
Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.
Pegado está el uno con el otro, Están trabados entre sí, que no se pueden apartar.
Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.
Con sus estornudos encienden lumbre, Y sus ojos son como los párpados del alba.
Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
De su boca salen hachas de fuego, Centellas de fuego proceden.
Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.
De sus narices sale humo, Como de una olla ó caldero que hierve.
Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.
Su aliento enciende los carbones, Y de su boca sale llama.
På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.
En su cerviz mora la fortaleza, Y espárcese el desaliento delante de él.
Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.
Las partes momias de su carne están apretadas: Están en él firmes, y no se mueven.
Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.
Su corazón es firme como una piedra, Y fuerte como la muela de abajo.
Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.
De su grandeza tienen temor los fuertes, Y á causa de su desfallecimiento hacen por purificarse.
Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.
Cuando alguno lo alcanzare, ni espada, Ni lanza, ni dardo, ni coselete durará.
El hierro estima por pajas, Y el acero por leño podrido.
Saeta no le hace huir; Las piedras de honda se le tornan aristas.
Tiene toda arma por hojarascas, Y del blandir de la pica se burla.
Por debajo tiene agudas conchas; Imprime su agudez en el suelo.
Hace hervir como una olla la profunda mar, Y tórnala como una olla de ungüento.
En pos de sí hace resplandecer la senda, Que parece que la mar es cana.
No hay sobre la tierra su semejante, Hecho para nada temer.
Menosprecia toda cosa alta: Es rey sobre todos los soberbios.