Job 29

Y VOLVIÓ Job á tomar su propósito, y dijo:
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
¡Quién me tornase como en los meses pasados, Como en los días que Dios me guardaba,
Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
Cuando hacía resplandecer su candela sobre mi cabeza, Á la luz de la cual yo caminaba en la oscuridad;
da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
Como fué en los días de mi mocedad, Cuando el secreto de Dios estaba en mi tienda;
slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
Cuando aún el Omnipotente estaba conmigo, Y mis hijos alrededor de mi;
da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
Cuando lavaba yo mis caminos con manteca, Y la piedra me derramaba ríos de aceite!
da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
Cuando salía á la puerta á juicio, Y en la plaza hacía preparar mi asiento,
Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
Los mozos me veían, y se escondían; Y los viejos se levantaban, y estaban en pie;
da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
Los príncipes detenían sus palabras, Ponían la mano sobre su boca;
høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
La voz de los principales se ocultaba, Y su lengua se pegaba á su paladar:
de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
Cuando los oídos que me oían, me llamaban bienaventurado, Y los ojos que me veían, me daban testimonio:
Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
Porque libraba al pobre que gritaba, Y al huérfano que carecía de ayudador.
For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
La bendición del que se iba á perder venía sobre mí; Y al corazón de la viuda daba alegría.
Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
Vestíame de justicia, y ella me vestía como un manto; Y mi toca era juicio.
Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
Yo era ojos al ciego, Y pies al cojo.
Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
Á los menesterosos era padre; Y de la causa que no entendía, me informaba con diligencia:
En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
Y quebraba los colmillos del inicuo, Y de sus dientes hacía soltar la presa.
Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
Y decía yo: En mi nido moriré, Y como arena multiplicaré días.
Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
Mi raíz estaba abierta junto á las aguas, Y en mis ramas permanecía el rocío.
Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
Mi honra se renovaba en mí, Y mi arco se corroboraba en mi mano.
Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
Oíanme, y esperaban; Y callaban á mi consejo.
Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
Tras mi palabra no replicaban, Y mi razón destilaba sobre ellos.
Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
Y esperábanme como á la lluvia, Y abrían su boca como á la lluvia tardía.
De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
Si me reía con ellos, no lo creían: Y no abatían la luz de mi rostro.
Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
Calificaba yo el camino de ellos, y sentábame en cabecera; Y moraba como rey en el ejército, Como el que consuela llorosos.
Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.