Job 24

PUESTO que no son ocultos los tiempos al Todopoderoso, ¿Por qué los que le conocen no ven sus días?
Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
Traspasan los términos, Roban los ganados, y apaciéntanlos.
Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
Llévanse el asno de los huérfanos; Prenden el buey de la viuda.
Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
Hacen apartar del camino á los menesterosos: Y todos los pobres de la tierra se esconden.
Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
He aquí, como asnos monteses en el desierto, Salen á su obra madrugando para robar; El desierto es mantenimiento de sus hijos.
Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
En el campo siegan su pasto, Y los impíos vendimian la viña ajena.
På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
Al desnudo hacen dormir sin ropa, Y que en el frío no tenga cobertura.
Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
Con las avenidas de los montes se mojan, Y abrazan las peñas sin tener abrigo.
Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
Quitan el pecho á los huérfanos, Y de sobre el pobre toman la prenda.
Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
Al desnudo hacen andar sin vestido, Y á los hambrientos quitan los hacecillos.
Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
De dentro de sus paredes exprimen el aceite, Pisan los lagares, y mueren de sed.
Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
De la ciudad gimen los hombres, Y claman las almas de los heridos de muerte: Mas Dios no puso estorbo.
Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
Ellos son los que, rebeldes á la luz, Nunca conocieron sus caminos, Ni estuvieron en sus veredas.
Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
Á la luz se levanta el matador, mata al pobre y al necesitado, Y de noche es como ladrón.
Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
El ojo del adúltero está aguardando la noche, Diciendo: No me verá nadie: Y esconde su rostro.
Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
En las tinieblas minan las casas, Que de día para sí señalaron; No conocen la luz.
I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
Porque la mañana es á todos ellos como sombra de muerte; Si son conocidos, terrores de sombra de muerte los toman.
For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
Son instables más que la superficie de las aguas; Su porción es maldita en la tierra; No andarán por el camino de las viñas.
Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.
La sequía y el calor arrebatan las aguas de la nieve; Y el sepulcro á los pecadores.
Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.
Olvidaráse de ellos el seno materno; de ellos sentirán los gusanos dulzura; Nunca más habrá de ellos memoria, Y como un árbol serán los impíos quebrantados.
Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
Á la mujer estéril que no paría, afligió; Y á la viuda nunca hizo bien.
Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
Mas á los fuertes adelantó con su poder: Levantóse, y no se da por segura la vida.
Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.
Le dieron á crédito, y se afirmó: Sus ojos están sobre los caminos de ellos.
Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
Fueron ensalzados por un poco, mas desaparecen, Y son abatidos como cada cual: serán encerrados, Y cortados como cabezas de espigas.
De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
Y si no, ¿quién me desmentirá ahora, Ó reducirá á nada mis palabras?
Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?