Job 6

Iov a luat cuvîntul şi a zis:

Da tok Job til orde og sa:

,,Oh! de ar fi cu putinţă să mi se cîntărească durerea, şi să mi se pună toate nenorocirile în cumpănă,

Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!

ar fi mai grele decît nisipul mării: de aceea îmi merg cuvintele pînă la nebunie!

For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.

Căci săgeţile Celui Atotputernic m'au străpuns, sufletul meu le suge otrava, şi groază Domnului bagă fiori în mine!

For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

Sbiară măgarul sălbatec cînd are verdeaţă? Mugeşte boul cînd are de mîncare?

Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?

Poţi mînca ce -i fără gust şi fără sare? Are vreun gust albuşul unui ou?

Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?

Orice lucru de care aş vrea să nu m'ating, acela -i hrana mea, fie cît de greţoasă ea!

Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.

O, de mi s'ar asculta dorinţa, şi de mi-ar împlini Dumnezeu nădejdea!

Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

De ar vrea Dumnezeu să mă zdrobească, întindă-Şi mîna şi să mă prăpădească!

Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!

Îmi va rămînea măcar această mîngîiere, această bucurie în durerile cu cari mă copleşeşte: că niciodată n'am călcat poruncile Celui Sfînt.

Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.

La ce să mai nădăjduiesc cînd nu mai pot? La ce să mai aştept, cînd sfîrşitul se ştie?

Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?

Tăria mea oare este o tărie de piatră? Trupul meu e de aramă?

Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?

Nu sînt eu lipsit de ajutor, şi n'a fugit mîntuirea de mine?

Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

Cel ce sufere are drept la mila prietenului, chiar dacă părăseşte frica de Cel Atot puternic.

Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

Fraţii mei s'au arătat înşelători ca un pîrîu, ca albia pîraielor cari trec.

Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,

Un sloi le turbură cursul, zăpada se îngrămădeşte pe ele;

som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;

vine arşiţa vremii şi seacă, vine căldura soarelui, şi li se usucă albia.

men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.

Cete de călători se abat din drumul lor, se cufundă în pustie, şi pier.

Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.

Cetele celor din Tema se uită ţintă la ele, călătorii din Seba sînt plini de nădejde cînd le văd.

Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

Dar rămîn înşelaţi în nădejdea lor, rămîn uimiţi cînd ajung la ele.

de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.

Aşa sînteţi şi voi acum pentru mine. Voi îmi vedeţi necazul, şi vă îngroziţi!

Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

V'am zis eu oare: ,Daţi-mi ceva, cheltuiţi din averile voastre pentru mine,

Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

scăpaţi-mă din mîna vrăjmaşului, răscumpăraţi-mă din mîna celor răi?`

at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?

Învăţaţi-mă, şi voi tăcea; faceţi-mă să înţeleg în ce am păcătuit.

Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!

O cît de înduplecătoare sînt cuvintele adevărului! Dar ce dovedesc mustrările voastre?

Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?

Vreţi să mă mustraţi pentru tot ce am zis, şi să nu vedeţi decît vînt în cuvintele unui desnădăjduit?

Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.

Voi năpăstuiţi pe orfan, prigoniţi pe prietenul vostru.

Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.

Uitaţi-vă la mine, vă rog! Doar nu voi minţi în faţă!

Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?

Întoarceţi-vă, nu fiţi nedrepţi; întoarceţi-vă, şi mărturisiţi că sînt nevinovat!

Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.

Este vreo nelegiuire pe limba mea, şi nu deosebeşte gura mea ce este rău?

Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?