Job 30

Şi acum!... Am ajuns de rîsul celor mai tineri de cît mine, pe ai căror părinţi nu -i socoteam vrednici să -i pun printre cînii turmei mele.

Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

Dar la ce mi-ar fi folosit puterea mînilor lor, cînd ei nu erau în stare să ajungă la bătrîneţă?

Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

Sfrijiţi de sărăcie şi foame, fug în locuri uscate, de multă vreme părăsite şi pustii.

De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

Smulg ierburile sălbatice de lîngă copăcei, şi n'au ca pîne de cît rădăcina de bucsau.

de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

Sînt izgoniţi din mijlocul oamenilor, strigă lumea după ei ca după nişte hoţi.

Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

Locuiesc în văi îngrozitoare, în peşterile pămîntului şi în stînci.

I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

Urlă printre stufişuri, şi se adună supt mărăcini.

Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

Fiinţe mîrşave şi dispreţuite, -sînt izgoniţi din ţară.

barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

Şi acum, astfel de oameni mă pun în cîntecele lor, am ajuns de batjocura lor.

Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

Mă urăsc, mă ocolesc, mă scuipă în faţă.

De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

Nu se mai sfiesc şi mă înjosesc, nu mai au niciun frîu înaintea mea.

for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

Ticăloşii aceştia se scoală la dreapta mea, şi îmi împing picioarele, şi îşi croiesc cărări împotriva mea ca să mă peardă.

Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

Îmi nimicesc cărarea şi lucrează ca să mă prăpădească, ei, cărora nimeni nu le-ar veni în ajutor.

De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

Ca printr'o largă spărtură străbat spre mine, se năpustesc supt pocnetul dărîmăturilor.

Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

Mă apucă groaza. Slava îmi este spulberată ca de vînt, ca un nor a trecut fericirea mea.

Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

Şi acum, mi se topeşte sufletul în mine, şi m'au apucat zilele suferinţei.

Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

Noaptea mă pătrunde şi-mi smulge oasele, durerea care mă roade nu încetează.

Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

De tăria suferinţei haina îşi pierde faţa, mi se lipeşte de trup ca o cămaşă.

Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

Dumnezeu m'a aruncat în noroi, şi am ajuns ca ţărîna şi cenuşa.

Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

Strig către Tine, şi nu-mi răspunzi; stau în picioare, şi nu mă vezi.

Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

Eşti fără milă împotriva mea, lupţi împotriva mea cu tăria mînii Tale.

Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

Mă ridici, îmi dai drumul pe vînt, şi mă nimiceşti cu suflarea furtunii.

Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

Căci ştiu că mă duci la moarte, în locul unde se întîlnesc toţi cei vii.

for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

Dar cel ce se prăbuşeşte nu-şi întinde mînile? Cel în nenorocire nu cere ajutor?

Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

Nu plîngeam eu pe cel amărît? N'avea inima mea milă de cel lipsit?

Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

Mă aşteptam la fericire, şi cînd colo, nenorocirea a venit peste mine; trăgeam nădejde de lumină, şi cînd colo, a venit întunerecul.

For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

Îmi ferb măruntaiele fără încetare, m'au apucat zilele de durere.

Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

Umblu înegrit, dar nu de soare. Mă scol în plină adunare, şi strig ajutor.

Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

Am ajuns frate cu şacalii, tovarăş cu struţii.

Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

Pielea mi se înegreşte şi cade, iar oasele îmi ard şi se usucă.

Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

Arfa mea s'a prefăcut în instrument de jale, şi cavalul meu scoate sunete plîngătoare.

Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.