Job 29

Iov a luat din nou cuvîntul în pilde, şi a zis:

Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

,,Oh! cum nu pot să fiu ca în lunile trecute, ca în zilele cînd mă păzea Dumnezeu,

Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

cînd candela Lui strălucea deasupra capului meu, şi Lumina lui mă călăuzea în întunerec!

da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

Cum nu sînt ca în zilele puterii mele, cînd Dumnezeu veghea ca un prieten peste cortul meu,

slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

cînd Cel Atotputernic încă era cu mine, şi cînd copiii mei stăteau în jurul meu;

da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

cînd mi se scăldau paşii în smîntînă, şi stînca vărsa lîngă mine pîraie de untdelemn!

da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

Dacă ieşeam să mă duc la poarta cetăţii, şi dacă îmi pregăteam un scaun în piaţă,

Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

tinerii se trăgeau înapoi la apropierea mea, bătrînii se sculau şi stăteau în picioare.

da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

Mai marii îşi opriau cuvîntările, şi îşi puneau mîna la gură.

høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

Glasul căpeteniilor tăcea, şi li se lipea limba de cerul gurii.

de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

Urechea care mă auzea, mă numea fericit, ochiul care mă vedea mă lăuda.

Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

Căci scăpam pe săracul care cerea ajutor, şi pe orfanul lipsit de sprijin.

For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

Binecuvîntarea nenorocitului venea peste mine, umpleam de bucurie inima văduvei.

Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

Mă îmbrăcam cu dreptatea şi -i slujeam de îmbrăcăminte, neprihănirea îmi era manta şi turban.

Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

Orbului îi eram ochi, şi şchiopului picior.

Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

Celor nenorociţi le eram tată, şi cercetam pricina celui necunoscut.

En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

Rupeam falca celui nedrept, şi -i smulgeam prada din dinţi.

Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

Atunci ziceam: ,În cuibul meu voi muri, zilele mele vor fi multe ca nisipul.

Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

Apa va pătrunde în rădăcinile mele, roua va sta toată noaptea peste ramurile mele.

Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

Slava mea va înverzi neîncetat, şi arcul îmi va întineri în mînă.`

Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

Oamenii mă ascultau şi aşteptau, tăceau înaintea sfaturilor mele.

Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

După cuvîntările mele, niciunul nu răspundea, şi cuvîntul meu era pentru toţi o rouă binefăcătoare.

Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

Mă aşteptau ca pe ploaie, căscau gura ca după ploaia de primăvară.

De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

Cînd li se muia inima, le zîmbeam. şi nu puteau izgoni seninătatea de pe fruntea mea.

Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

Îmi plăcea să mă duc la ei, şi mă aşezam în fruntea lor; eram ca un împărat în mijlocul unei oştiri, ca un mîngîietor lîngă nişte întristaţi.

Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.