Isaiah 64

,,O! de ai despica cerurile, şi Te-ai pogorî, s'ar topi munţii înaintea Ta,

Gid du vilde sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn, likesom ilden setter kvister i brand og får vannet til å koke - for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene måtte skjelve for ditt åsyn,

ca de un foc care aprinde vreascurile, ca de un foc care face apa să dea în clocot! Ţi-ar cunoaşte atunci vrăjmaşii Numele, şi ar tremura neamurile înaintea Ta!

når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn!

Cînd ai făcut minuni la cari nu ne aşteptam, Te-ai pogorît, şi munţii s'au zguduit înaintea Ta,

Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øie sett nogen annen gud enn du gjøre slikt for dem som bier efter ham.

cum niciodată nu s'a pomenit, nici nu s'a auzit vorbindu-se, şi cum nici n'a văzut vreodată ochiul aşa ceva: anume ca un alt dumnezeu afară de Tine să fi făcut asemenea lucruri pentru cei ce se încred în El.

Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet med glede, dem som kommer dig i hu på dine veier. Se, du vrededes, og vi syndet; således var det med oss fra gammel tid, og kunde vi da bli frelst?

Tu ieşi înaintea celor ce împlinesc cu bucurie dreptatea, celor ce umblă în căile Tale, şi îşi aduc aminte de Tine. Dar Te-ai mîniat, pentrucă am păcătuit: vom suferi noi vecinic, sau putem fi mîntuiţi?

Vi blev som den urene alle sammen, og all vår rettferdighet som et urent klæsplagg, og som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.

Toţi am ajuns ca nişte necuraţi, şi toate faptele noastre bune sînt ca o haină mînjită. Toţi sîntem ofiliţi ca o frunză, şi nelegiuirile noastre ne iau ca vîntul.

Og det er ingen som påkaller ditt navn, som manner sig op til å holde fast ved dig; for du har skjult ditt åsyn for oss og latt oss tæres bort i våre misgjerningers vold.

Nu este nimeni care să cheme Numele Tău, sau care să se trezească şi să se alipească de Tine: de aceea ne-ai ascuns Faţa Ta, şi ne laşi să pierim din pricina nelegiuirilor noastre.``

Men nu, Herre! Du er vår far; vi er leret, og du den som former oss, og et verk av din hånd er vi alle sammen.

Dar, Doamne, Tu eşti Tatăl nostru; noi sîntem lutul, şi Tu olarul, care ne-ai întocmit: sîntem cu toţii lucrarea mînilor Tale.

Herre, vær ikke så over all måte vred og kom ikke evindelig misgjerning i hu! Men tenk på at vi alle sammen er ditt folk!

Nu Te mînia prea mult, Doamne, şi nu-Ţi aduce aminte în veci de nelegiuire! Priveşte dar, spre noi, căci toţi sîntem poporul Tău.

Dine hellige stæder er blitt en ørken; Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødemark.

Cetăţile Tale cele sfinte sînt pustii; Sionul este pustiu, Ierusalimul o pustietate!

Vårt hellige og herlige hus, hvor våre fedre lovet dig, er blitt opbrent av ild, og alt som var vår lyst, er blitt til ruiner.

Casa noastră cea sfîntă şi slăvită, în care părinţii noştri cîntau laudele Tale, a ajuns pradă flacărilor, şi tot ce aveam mai scump a fost pustiit.

Vil du tross dette holde dig tilbake, Herre? Vil du tie og trykke oss så tungt?

După toate acestea, Te vei opri Tu, Doamne? Vei tăcea Tu oare şi ne vei întrista nespus de mult?``